Den 10. oktober samlet vi i URPLAN ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging (UiA) forskere, fagfolk og samfunnsinteresserte til seminaret «Kartet og territoriet» i Fylkeshuset i Agder.
Bak arrangementet lå et ønske om å utforske kartet som mer enn bare et praktisk hjelpemiddel, men også som et symbol på hvordan vi mennesker ser, forstår og former verden rundt oss. Kartet er ikke bare et bilde av virkeligheten, men også et uttrykk for makt, kunnskap og fortolkning.
Vi hadde gleden av å samle en rekke kloke stemmer som delte sine erfaringer og refleksjoner: Åsulv Stormoen (Kartverket), Philippe Rekacewicz, Tor Gunnar Øverli (Avinet), Alexander Nossum (Norkart), Kåre Kristiansen (Agder fylkeskommune), samt våre egne PhD-stipendiater Eduardo Cassina og Vetle Flaget.
Hva er det egentlig som former planleggingen; lover og regler, eller de usynlige kreftene i menneskers erfaringer, verdier og forestillinger? I dette innlegget utfordrer professor emeritus John Pløger oss til å se på planlegging ikke bare som et teknisk og lovstyrt verktøy, men som en praksis fylt av politikk, makt og skjulte normaliseringer. Han peker på hvordan begreper som «universell utforming» og «medvirkning» kan fungere mer som retorikk enn reell demokratisering.
Pløger inviterer til debatt om planleggingens rolle i demokratiet: Kan vi tenke planlegging på nye måter, som gir plass til refleksjon, konflikt og mangfold, og ikke bare kontroll?
Hva hvis tak ikke var døde flater, men levende skoger? Bli med inn i den frodige visjonen til Friedensreich Hundertwasser, kunstneren og arkitekten som ville gi byen tilbake til naturen. I en tid der grønne tak er trendy, minner han oss om at det startet med en radikal drøm og regnværsdager. Dette er fortellingen om arkitektur som protest, midt i Wien.
Med overskriften “Fransk romlig teori fra Danmark” starter Løkken anmeldelsen med:
“skal byen være arena for det gode liv, må vi forstå de krefter som former den”.
Han trekker videre frem bokas påstand om at “byplanlegging gjelder livet,” og peker på hvordan planlegging ofte skjer innenfor et autoritært diskurs-hegemoni, der byens rom blir virkemidler for disiplinering og normering av atferd. Samtidig tydeliggjør han hvordan byutvikling ofte skjer på bekostning av noen til fordel for andre.
Etter 40 år med nyliberalistisk planlegging sitter vi igjen med mange, og til dels urovekkende, erfaringer. Løkkens anmeldelse er skarp og relevant for de av oss som er opptatt av hva slags byer vi planlegger, og for hvem.
Les hele anmeldelsen HER. Plan Vol. 56, Nr. 4, 2025 (side 30-33).
Å besøke Berlin er å oppleve monumental arkitekturhistorie og samtidig en by som alltid har påvirket Europa både filosofisk og kulturelt. Byen har vært et sentrum for despotiske, autoritære og demokratiske styreformer, og både nazismens, sosialismens og modernismens arkitektur og byplanlegging er synlige. Samtidig er Berlin en kunst- og kulturscene som tar temperaturen på, og kritisk reflekterer over, den aktuelle tidsånd og dens politikk.
I artikkelen utforsker hun forholdet mellom urbane innbyggere og byen ved å invitere leserne til å se byene fra et nytt perspektiv, gjennom poetikken til tre fotografer som fanger essensen av de urbane landskapene som ofte går oss forbi. Hun belyser hvordan deres romlige tilknytning til omgivelsene genererer visuelle landskap som reflekterer byens essens. Med inspirasjon fra teorier av Bachelard, de Certeau, samt Deleuze og Guattari, fremhever hun hvordan fotografi fungerer som et kreativt verktøy for meningsskaping.
Digitale verktøy egner seg stadig bedre til å samle og presentere informasjon og til å analysere og simulere effekten av ulike plantiltak, også interaktivt og visuelt. Digitale geospatiale beslutningsstøttesystemer (GDPSS) inkluderer også nå digitale tvillinger av byer og steder, hvor planleggerne kan prøve seg fram med ulike alternative tiltak. Til tross for mulighetene er slike verktøy lite anvendt i norsk planlegging, og forskerne klør seg i hodet over hvorfor. I denne artikkelen pekes det på at årsaken kan være å finne i uavklarte spenninger i plansystemet. Planleggere er naturlig nok opptatt av å være ansvarlige, etterrettelige og nøyaktige, men har vansker med også å bidra til kollektiv utprøving av ulike alternative utviklingsbaner, med andre ord å agere strategisk. Det er særlig som et verktøy for dette siste vi ser et stort potensiale for digitale tvillinger.
I dette blogginnlegget av John Pløger blir temaene opplysning og fremmedgjøring utforsket med fokus på deres betydning i planleggingen av samfunn og byer. Her vil vi få innsikt i hvordan disse begrepene påvirker vår forståelse av omgivelsene, vår tilhørighet til steder, og hvordan de former både politikk og samfunnsutvikling
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
Rotterdam Rooftopdays har siden 2014 utforsket hvilke muligheter bytak kan ha for en bærekraftig byutvikling og oppmuntret sine innbyggere til å se bytak med nye øyne. I juni besøkte jeg evenementet og klatret opp på flere tak. En av hendelsene jeg fikk oppleve var forestillingen Sensing rooftops av danser Ilja Geelen og filmskaper Yassine Abouhamid. Sammen med Ilja fikk jeg anledning til å reflektere noen tanker omkring forestillingen og hvilke muligheter bytak kan gi for livet i byen.
Av Paulina Emilia Nordström ved institutt for Global utvikling og samfunnsplanlegging (UiA)
I dette innlegget gir John Pløger en innføring i tre begreper som har blitt stadig viktigere innenfor planleggingsfaget. Det flytende, det temporære og det uferdige kan for det utrente øye (hodet) virke nokså like, til tross for distinkte forskjeller mellom dem. Dette innlegget kan hjelpe deg på veien.
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
En ny bydel ved Roskilde i Danmark vant 2022 ‘Blandet By Prisen’ innstiftet av avisen Politiken og Dansk Byplanlaboratorium. Musicon er et gjennomtenkt forsøk på å bruke flytende planlegging som strategi for å skape en annerledes bydel basert på en annerledes deltakelsesprosess. Flytende planlegging var et strategisk ledd i stedsutviklingen som til slutt ble til bydelen Musicon.
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
Bygulvet i Bjørvika i Oslo er solgt til en internasjonal eiendomsinvestor! Ikke mange vet det. Denne opplysningen fikk vi av Professor Per Gunnar Røe, Universitetet i Oslo, i hans tankevekkende og inspirerende forelesning ved Forskningsgruppen URPLAN sitt seminar. Her fortalte han om et nytt forskningsprosjekt som han er leder for: ‘Truly Public Places’.
Utfordringen med å kople sammen samfunns- og arealdelen er nok like gammel som planleggingen selv. Når vi fortsatt sliter med dette problemet, kan forklaringen være at vi tenker på feil måte om sammenhengen mellom det sosiale og det fysiske? Gjennom en sniktitt inn i tenkningen til den franske sosiologen Henri Lefebvre skal jeg i dette korte innlegget prøve å åpne opp for en alternativ vinkling på utfordringen.
Av Jørn Andreas Cruickshank, professor ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
Det grunnleggende problemet med å kople sammen samfunns- og arealdelen handler om måten vi «tenker» sammenhengen mellom det fysiske rommet og det sosiale/økonomiske. Fortsett å lese Lefebvre og offentlig planlegging
Politikk og planlegging er å arbeide uferdig og temporært, men tar vi konsekvensene av det? I en verden bestående av stadig endring, trekker John Erik Pløger frem fem perspektiver på hvordan vi kan planlegge for en fremtid vi ennå ikke kjenner.
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA
Hvordan kan vi planlegge for en fremtid vi ikke kjenner?
Fra tid til annen får spørsmålet om kvinnerom en oppblomstring i arkitektur-kretse. Det finns mange grunner til at det bør bli et perspektiv som dominerer byplanleggins-tenkningen.
Plan kan være så mangt. I det daglige tenker vi mest på det som en gjennomtenkt måte å styre og organisere virksomhet på. Faglig knytter vi det ofte til offentlige og private arenaer der det eksisterer spesielt planfaglige prosedyrer for beslutningstaking og iverksetting. Ideologisk setter vi ofte plan opp mot marked. Det er i den siste mening jeg skal diskutere det her, og anledningen er en nylig utgitt bok om en av norgeshistoriens store planideologer, Ole Colbjørnsen, mannen som sammen med Axel Sømme i 1933 for egen regning skrev det legendariske programmet «Hele folket i arbeid!».
Ole Colbjørnsen var fra Sørlandet, og det samme er hans biograf, Helge Røed, som nå altså har begått boka om «Ola tiltak», som Colbjørnsen ble hetende på folkemunne. Programmet som Colbjørnsen og Sømme forfattet i mellomkrigstiden kom til å bli Arbeiderpartiets kanskje viktigste middel til makt og verktøy for styring av det norske samfunnet fram mot annen verdenskrig. Det la også mye av grunnlaget for det fellesprogrammet den første etterkrigsregjeringen ble tuftet på, og på den planoptimismen som preget norsk politikk siden.
Nå var for så vidt ikke omvendelsen fra troen på marked til troen på plan som styringsinstrument særnorsk. I så godt som alle samfunn ble tilliten til markedsøkonomi og liberalisme kraftig svekket etter krakket på New York-børsen i 1929. Politisk førte dette også til en krise for den vestlige formen for demokratisk styring. Nye økonomiske modeller, som i større grad vektla staten og det offentlige som regulerende og fordelende aktører i økonomien, ble også utviklet og prøvet ut. Dette gjaldt også i USA og i de av de europeiske landene som fortsatt hadde et demokratisk styresett.
Plan trumfet marked. Og i Norge som i mange andre land levde denne forestillingen til langt opp mot vår egen tid. Den nyliberale vendingen kom mot slutten av 1970-tallet. I Storbritannia ble den båret fram av Margareth Thatcher, i USA av Ronald Reagan. Akademisk var det den såkalte Chigaco-skolen med Milton Friedman i spissen som løftet arven etter Adam Smith. Men, så sent som i 1982 uttalte arbeiderpartipolitikeren Einar Førde at å gjenopplive børsen var som å bære havre til en død hest.
Markedet invaderte etter hvert de fleste av planens domener. Planregimene skulle ideelt sett avvikles og økonomien dereguleres. Måtte vi enda planlegge, skulle vi gjøre det ved å herme markedets rasjonaler og belønningssystemer. Dette ble et paradigme i seg, kalt New Public Management (NPM). Noen av de ivrigste NPM-forkjemperne var selv sosialdemokrater: Tony Blair i Storbritannia og Gerhard Schröder i Tyskland, Jens Stoltenberg, Egil Bakke og Tore Tønne i Norge. De klassiske sosialdemokratiene ble ideologisk sett spist innenfra. Hos oss begynte dette under Gro Harlem Brundtland. Arven kjemper Jonas Gahr Støre tungt med.
Utviklingen kunne registreres på flere nivåer. I kommunene artet den seg blant annet ved at det offentliges grep om arealplanlegg og bebyggelsesutvikling endret seg fra å være motor og sekretariat for felles initiativer og visjoner til å holde postkasse for private reguleringsforslag.
Men nå hevder stadig flere observatører at vi beveger oss inn i en post-NPM fase. Den markedsliberale vendingen skaper styringsutfordringer, økonomiske skiller og byråkratiske påhitt som får forskere og ideologer til å lete etter alternativer.
Det er da Støre med ett ser lysere på det, ifølge et lengre intervju med Klassekampen lørdag 25. august i år. Oppgjøret med nyliberalismen står for døren, og styringsoptimismens fane kan igjen reises, skal vi tro partilederen. Inspirasjonen henter han fra boka om Colbjørnsen og om hvordan han løftet planens orden inn til avløsning av markedets rot.
Det er for Støres velbefinnendes skyld lov å håpe at han rett. Men la oss også merke oss at han ikke kaster seg rett på ønsket om mer plan. Det han etterlyser er mer politikk ut fra en diagnose om at økonomien kan og bør styres politisk. Dette siste var også Colbjørnsens budskap. Men utfordringene i mellomkrigstiden var andre enn dem vi har i dag. Det kan også vise seg at redskapene for å nå felles mål – dersom slike kan defineres – også vil være andre enn dem vi kjenner fra før. For så langt har vi ikke sett noen ny John Maynard Keynes på arenaen, d.v.s. en arkitekt som kan gi oss samlet ramme for hvordan en ny politisk-økonomisk samfunnsorden kan etableres og omsettes til politisk handling.
Referanse: Helge Røed (2018): Ola Tiltak. En biografi om den politiske strategen Ole Colbjørnsen.Oslo: Gyldendal
