Av John Pløger
Å besøke Berlin er å oppleve monumental arkitekturhistorie og samtidig en by som alltid har påvirket Europa både filosofisk og kulturelt. Byen har vært et sentrum for despotiske, autoritære og demokratiske styreformer, og både nazismens, sosialismens og modernismens arkitektur og byplanlegging er synlige. Samtidig er Berlin en kunst- og kulturscene som tar temperaturen på, og kritisk reflekterer over, den aktuelle tidsånd og dens politikk.
Turister er sjelden særlig vitende om Berlins historie, men de har som regel besøkt noen av de historiske minnesmerkene. Det er nok også få som reiser til byen for å vandre i boliggatene eller oppsøke byens grønne rom, men forskning viser at flere og flere søker seg til bydeler utenfor main-stream turismen.
Berlins byplanlegging er interessant, ikke bare den monumentale, men også slik Claus Bech-Danielsen (1998:64) påpeker, at miljøbevegelsens boligbygging særlig er kjent fra Berlin. En spasertur i bykjernen (Mitte) viser dette, og de mange «byhavene», de improvisatoriske boligene, og prioriteringen av barnas egne rom burde også være en inspirasjon for enhver form for byplanlegging.
Hvordan forholder vi oss egentlig til rom, steder og objekter? Det finnes både teorier og analyser om dette, men det er få som diskuterer samspillet med steder som en betydnings-dannelse-prosess og dens krefter. Betydningsdannelse er et moment, men påvirkes samtidig av både ytre og indre krefter i mennesket selv.
(1) En metodologisk overveielse – en vandrers perspektiv
Vandrerens perspektiv er et kjent forskningsperspektiv[1], og de metodologiske diskusjonene om subjektive observasjoner er utallige. Vi har for eksempel den psykografiske metoden, der subjektet registrerer de umiddelbare kroppslige sansningene på stedet i et forsøk på å oppleve «det fremmede i det kjente». Uansett omgås vi, både i det daglige og som turister, steder og rom gjennom å gi betydning til omgivelsene og det vi ser. Vi møter verden som tegn vi forholder oss sanselig-kognitivt til, og som vi tillegger enten betydning eller ikke-betydning.
Som turist har man en «aktuell og perseptuell distanse» til stedet, ettersom man kun er der et øyeblikk og kommer med et annet blikk og verdi-univers enn de som bebor stedene. Det ideelle for det lærende subjektet er å kunne «krysse grensen mellom det familiære og det ikke-familiære» og engasjere seg konkret i forskjellene eller distansen (Hall, 2012:6). Turisten sanser forskjellene i øyeblikket, men det er ikke mulig «å engasjere seg i forskjellene» på kort tid (det krever, som Hall viser, mye kommunikasjon og kanskje måneder med registreringer for å bli fortrolig med livet i gaten).
Personlig opplever jeg ikke omgivelsene psykografisk, fordi opplevelse og forståelse for meg avhenger av «øyet som ser». Jeg er psyko-kognitivt engasjert som et stemnings-vesen, som utforsker gjennom å se og høre. Vi møter omgivelsene som et atmosfærisk vesen (Gumbrecht, 2014; Heidegger, 2007), det vil si vi møter omverdenen fra en stemning (Stimmung, mood).[2] Denne stemningen er kanskje påvirket av nattens søvn, tanker, været eller en umiddelbar påvirkning fra det jeg ser og sanser. Mennesket er alltid i en stemning, og den kan skifte raskt.
Gater og steder utgjør en fysisk ytter-verden som står foran oss, og vi møter den fysiske verden gjennom å sanse og observere betydning(er). Betydning settes ofte lik mening (meningsfullhet), men som i utgangspunktet er det en betydnings-effekt, det vil si en effekt av inntrykk og uttrykk. Det er tegn som har fanget oppmerksomhet.[3]. Man registrerer, fornemmer noe. Sansingen er slik sett før betydningen blir mening.
En fornemmet stemning på et sted blir til en betydnings-skapende forskjell, og denne fornemmelsen forbindes med subjektets egen stemning. Atmosfærens kraft – for eksempel er det forskjell på å se noe og å høre musikk – er en betydnings-signalisering som for subjektet ender med en betydnings-tilskrivning. Denne betydnings-tilskrivningen er en forståelse av noe som bidrar til å skape meningsfullhet for oss selv.
Et møte med fremmede livsformer, livsverdener, materielle-former og arkitektur har en slik betydnings-skapende effekt, og forskjellen skaper en umiddelbar kroppslig reaksjon. Tilstedeværelsen påvirkes, som nevnt, av subjektets stemning som glede, frykt, begjær, og de stemninger man fornemmer eller leser ut fra stedet.
Med andre ord, «steder skjer», og stedssansingen er en uunngåelig kraft i det å være til stede. Det er fra tilstedeværelsen at det «tilskrives verdi og mening» (Nyseth & Pløger, 2015, s. 55), men sansing og mening bærer også på subjektets historie av erfaringer og opplevelser. Dette betyr at vi omgås steder gjennom identifikasjon av tegn på stedet (s. 59). Dette stedet er «et her» og «finner sted» (s. 60), og steder og ting har ikke en fast eller permanent «identitet». Betydning oppstår gjennom kroppens og subjektets projeksjon av en umiddelbar betydnings-tilskrivning til det sansede.
Omgangen med steder kan være habituell, basert på gjenkjenning, eller preget av fremmedhet. Individer forholder seg til situasjon og kontekstuelle forhold, og hva som gir betydnings-effekt. «Hva som rammer» avhenger både av sansning, erfaring og stemninger.
Overgangen fra betydning til mening skjer via språket. Språket er menneskets dispositiv for opplevelsen[4], erfaring, betydning og mening. Det er der forut for subjektet, siden vi er sosialisert inn i et språk gjennom barndom og institusjoner. Ord har ofte forskjellig betydningsinnhold for mennesker innenfor samme språkpopulasjon, noe som kan føre til for eksempel «misforståelser» eller ulike tolkninger av det samme tegnet.
Språket er den kraften vi bruker for å skape en passasje fra umiddelbar betydningsdannelse til mening. Mening er en avkodning av betydningsdannelser, og denne avkodningen er både selv-referensiell, det vil si at betydningen har relasjon til språk, erindringer, erfaringer og opplevelser, og virkelighets-konstituerende, det vil si at den er performativ for det som blir en meningsfull forståelse for subjektet (Kyndrup, 2008, s. 149-150).
(2) En byplanlegging for menneskeliv
I det følgende oppsøker jeg «de ordinære» stedene i Berlin, der hvor noen bor og lever. Jeg har besøkt «gentrifiserte» boligområder som viser seg å være preget av sosiokulturelt og sosioøkonomisk mangfold. Et besøk i Neukölln gir en slik opplevelse.
De mentale bildene man bærer med seg fra erfaringer og opplevelser, skaper «jeg»-ets forbindelse til steder. Det overses ofte at steders arkitektur og morfologi også rommer en planpolitisk «moralsk orientering» materialisert i stedets form, funksjon og estetikk (Sennett, 1996, s. 53). I Skandinavia er forstadsområdene bygget over en moral om «ro, orden og regelmessighet», og Sennett (1996, s. 58-92) beskriver bygatene på Manhattan som uttrykk for «protestantismens etikk».
Andre taler om stedets «ånd», Genius Loci. Arkitektur er for Christian Norberg-Schulz en «stedskunst» (1994) basert på arkitekturens stilhistorie, landskapets dype historie, formene, funksjonene, materialene og objektene på stedet. Å finne Genius Loci (stedets ånd) danner forutsetningen for at en stedsforståelse kan oppstå. Dette antyder at steds-ånden ikke er for den fremmede eller det kunnskapsbegrensede individ, men tanken er kanskje også at en bestemt populasjon sosialiseres inn i og opplever de samme kulturelle koder og verdier, noe som gjør at ‘vi vet når vi er hjemme’ (Norberg-Schulz, 1994).
(3) Estetikk, kapital, hverdagsliv
En turist kan ikke «være hjemme». Berlin er likevel gjenkjennelig som et sted for kapitalspekulasjon og politisk opportunisme. Dette kommer tydelig frem med salget av kunstmiljøet Tacheles til spekulasjonsinvestorer.[5]
Til venstre sees «bakgården» til Tacheles slik den så ut da det var et kunstnermiljø der. Til høyre er et bilde av en del av denne «bakgården» slik den ser ut i dag. Byrommets nye estetiske og funksjonelle kvaliteter preges av kapitalspekulasjon og politiske valg i forhold til byøkonomien (kontorer). I Berlin, som i Norge, domineres byutviklingen av politiske krefter som favoriserer (spekulasjons) kapital. Dette ødelegger kunst- og kulturmiljøer, som for eksempel Hausmania i Oslo, og skaper boligområder med sosioøkonomisk homogenitet og verdikonformitet (Aker Brygge og Barcode i Oslo, Tangen i Kristiansand).[6]
Berlin har, som andre storbyer, selvfølgelig også eksperimenterende arkitektur, både i form av singulære signalbygg og som tilbygg til den eksisterende boligmassen. Et par tilfeldige eksempler ses her.[7]
I Norden skal «bygninger tale sammen», det vil si at ny arkitektur skal etterligne den arkitekturstilen som allerede finnes fremfor å fremvise forskjellighet eller være uforenlig.
Som andre steder er det graffiti overalt i Berlin, og her finner man også hele fasader dekket av graffitikunst. Dette gir fasadene karakter i forhold til omgivelsene rundt. I forhold til norske byer kan man også merke seg trærne langs gatene i Berlin. Trær trumfer syklister (bildet til høyre).
(4) Svake stemmer viser seg i bybildet
Enhver storby har store grønne områder i kraft av parker. De er ofte etablert for flere hundre år siden som et åndehull i en ellers bygnings-tett by. Det er også mange parker i indre by. De gamle parkene i byene er ofte monumenter for kreativiteten rundt å få naturen inn i byen, kanskje supplert med eksotisk natur og planter fra andre deler av verden (som for eksempel Naturhistorisk museum i Oslo og Botanisk Have i København). Som i Lisboa er det også i Berlin en trend der gatene favoriserer syklister fremfor biler.
Når man i Berlin tar toget inn fra lufthavnen i Schönefeld, ser man utallige kolonihager. En markant forskjell mellom Berlin og skandinaviske storbyer er aktivismen for å skape grønne frirom i byen. Som i alle andre storbyer er hjemløse, tiggere og andre subsistensløse også godt synlige i Berlins bybilde. Disse gruppene avspeiler klassesamfunnet, og hvordan politikken behandler borgere som av en eller annen grunn ikke strekker til innenfor «normalen». Disse menneskene ønsker ikke å være synlige, men «normale». Men de må være synlige for å overleve; få midler til mat, finne et sted å sove, og beskytte seg mot kulde og regn.
I Berlin er det lov å be om støtte på U-bahn-en mot at man starter med å fortelle hvorfor man ber om støtte. Det betyr at man ikke blir jaktet på, men også at det er mange som ber om støtte. Overalt ser man folk som sover i gatene, under broene og andre steder hvor de kan finne beskyttelse. Noen er heldige og får lov til å slå opp telt på kirkens område, mens andre kanskje finner en avlagt bil å flytte inn i eller bygger en «bolig» av de materialene de kan finne. Noen ønsker faktisk å leve alternativt utenfor samfunnets karriere- og konsumjakt, blant annet i form av en båtbolig eller minimalistiske selvbygde boliger.
På bildet til venstre kan man bak gjerdet skimte avlagte lastebiler som har blitt til boliger. De på bildet er lokalisert midt i et boligområde. Til høyre ses en rekke selvbygde hus langs elvekanten. Det er ca. 10–12 boliger totalt. Slike erobringer av byrommet blir ikke tillatt i Skandinavia, og kanskje er det også slik at de hjemløse som bor i de avlagte bilene, er utsatt for en repressiv toleranse. Områdets beboere må tolerere livsformen fordi myndighetene av en eller annen grunn ikke vil gripe inn, og kanskje «sjenerer» man beboerne på forskjellig måte. Den ene beboeren jeg møtte i området til høyre var imidlertid en ressurssterk person som hadde valgt sin livsstil ved elvebredden.
Den oppmerksomme vandreren i Berlin vil også bemerke hvor mange steder som er blitt barnas egne grønne rom. På disse stedene kan det finnes dyr, men ellers er det et av barnas «selvbygde» steder fylt med barneaktiviteter. Om man ser på skiltningen på bildet til venstre nedenfor, synes det å være en politisk akseptert og kanskje økonomisk støttet prioritering av barnestyrte byrom, slik at det også er voksne til stede i disse områdene. Det gule skuret er en slags garderobe.
Bildet til venstre viser den nokså kjente barnebyen på Kollwitzstrasse i Prenzlauer Berg, mens det andre bildet viser et barnerom på Oranienstrasse i bydelen Kottbus, Kreuzberg.
I Norden er denne typen improvisasjon og spontanitet ikke planpolitisk velsett. Vi ser ikke slike byrom oppstå, men vi ser at barna i stedet tilføres ferdigdesignede lekearealer godkjent av kommunen.
(5) Fra passive boligområder til byliv
Går man rundt i 16- og 1800-tallets bygater, ser man hvordan disse inkluderte håndverk, puber/vinbarer, hverdagshandel med mer. Den gang var gatene steder for småvirksomhet som del av boligarkitekturen. Boliggatene i indre by hadde småskala virksomheter (tømrer, elektriker, snekker, slakter med mer) frem til 1960-tallet. Disse bomiljøene ble ødelagt dels på grunn av nødvendige saneringer i deler av indre by, men ikke minst på grunn av en politisk prioritert eiendomsspekulasjon for å tiltrekke et annet skattegrunnlag til byen. I forstatsområdene var det ikke aktuelt med bygater, men man fikk et handletorv. I dag heter det seg at første etasje skal ha «publikums-rettede aktiviteter», og inn flytter Rema 1000, Kaffebrenneriet, frisøren, Plantasjen og pizzeria.
«Livet mellom husene» har kommet i sentrum, og noen steder har det de senere årene vært et politisk fokus på at vi i Norden bør la oss inspirere av den hollandske byromstenkningen. Ikke kun med hensyn til kanalene, men at Holland også er kjent for å ville etablere lokal aktivitet direkte i boliggatene.
Prioriteringen av butikkjeder skaper ikke liv i gatene, men kanskje mer bevegelse gjennom gaten på dagtid. Vi vet at utdanning, opplevelser, uformelle møtesteder (nei, Rema 1000 og lignende er ikke uformelle), improvisatorisk bruk av lokaler og gater, unge entreprenører og lignende gir liv til gatene dag, kveld og natt om praktisk mulig.
Det byene omtaler som uformelle møtesteder knyttet til hverdagens nødvendige aktiviteter, er regisserte byrom uten informalitet eller forandringskapasitet. En allmenning er et eksempel på tankegangen. Det er tale om det spatiale dispositifs dominans (en benk her, en sti der, noe grønt omkring) innen bypolitikk og planlegging. Er man heldig (og det er virkelig snakk om hell), blir det bygd et ‘felles-huse’, men kun for den organiserte kulturen og ikke for spontan bruk eller eksperimenter.
I Berlin kan man møte nye boligområder hvor småskala virksomhet tenkes inn i boligarkitekturen, med et felleshus i gaten som kan bli en del av «livet mellom husene». Slike prioriteringer skaper et pulserende liv i et boligområde fremfor sosialt tomme og passive bosteder. Et eksempel er dette bildet:
I et relativt nytt boligområde på Wilhelmine-Gemberg Weg, for øvrig tett på det ovenfor viste selvbyggeriet ved elva, finnes det i en av boligseksjonene et tømmer-snekkerverksted på hjørnet (legg merke til takhøyden). Nærheten har også et felleshus.[8]. Det finnes vel ikke enklere metoder til å skape liv i boligområdene enn å stille slike muligheter for småskala virksomhet til disposisjon. Fremfor kjedene kan man med tilgjengelige aktivitetsrom satse på unge entreprenører, håndverk, improvisatoriske og eksperimenterende møtesteder innen kultur og kunst, og dermed få til uformelle møtesteder for unge og barn, og kanskje være støtte til en varig næringsvirksomhet.
(6) Hvorfor er betydningen viktig i planlegging-studier?
Slike aktiviteter er også betydningsdannende. Artikkelen har beskrevet en rekke betydningsdannelser som har kommet frem via en vandring i Berlins byrom, hvor jeg oppsøkte forskjellene og likhetene til den hverdagen, det livet og det bylivet jeg lever når jeg ikke er turist.
De særlig inspirerende kontrastene er de borgerskapte grønne rommene, den eksperimenterende arkitekturen og annerledes boligmiljøer som viser Berlin som et sted fylt med kreativt byliv. Min psyko-kognitive betydningsorientering og betydningstilskrivninger er relatert til min kunnskap om byliv og byutviklingskrefter. Uansett reagerer jeg også sanselig og atmosfærisk på likheter og forskjeller.
Vi møter, reagerer på, skaper og lever betydninger. Å tillegge betydning er å sanse, fornemme, møte en forskjell og skape mening. Våre orienteringer skjer innenfor betydningsdannelser skapt i relasjon til opplevelser, erfaringer og språk. Forståelse skaper mening.
I byplanleggingen bør aktørene derfor være oppmerksomme på hvordan betydning utfoldes, virker, brukes og utnyttes. En plan skaper betydning; hvilke, av hvem, hvordan, hvorfor? En gatestruktur skaper betydning; hvilken? En fasade skaper estetisk betydning; hvilken, med hvilken hensikt? Det er alltid verdidannelser i betydningstilskrivninger; hvilke, hvorfor?
Aktørene vet dette, men er ikke åpne om hvordan det «spilles» med tegn og betydninger, og hvordan de er performative. Språket, bilder, tegninger, en planskisse og dens medfølgende tekst utgjør en bevisst kommunikasjon, men det er også betydningstilskrivninger som skal ha en spesifikk betydningseffekt. I en kultur hvor «bygninger skal tale sammen», gjør vi omgivelsene ensartede fremfor å la arkitektur og funksjonsforskjeller komme i spill. Vi får ikke Berlins «uorden».
(7) Hva så? Hvor hen?
Også i Berlin vinner kapitalens makt over bymiljøene frem, men i vår del av verden finnes det ikke «egne frirom» for hjemløse, for eksempel selvbygde hus. Det finnes ikke rom for eksperimenterende aktiviteter og kultur i boligområdene. Det er ikke sikkert det finnes en politisk aksept for dette i Berlin heller, men det finnes aksjonister som skaper disse rommene.
Skandinavia hadde en kort periode hvor byene ville eksperimentere med arkitekturen. Det sene 1990-tallet og starten av 2000-tallet var en tid da mange byer besluttet å satse på kulturhus eller nye aktiviteter på funksjonstømte havnefronter. Disse stedene skulle ofte ha et signalbygg som arkitektonisk kunne markere byen eller bydelen overfor omverdenen. Det var snakk om en byøkonomisk omstilling fra avindustrialisering til turisme og gentrifisering. Det ble blant annet omtalt som «the economy of signs and spaces» (Lash & Urry, 1994). Det var en byutvikling hvor spekulative næringer ga en sosioøkonomisk «up-scaled» by, og byens politikere snakket mye om «den kreative klasse».[9] Byrommene ble konsumifisert[RK5] , og signalbyggene ble en arkitektur som kan omtales som «en variasjon over det samme» i stil, form og funksjonalitet (materiale, altan, vinduer)[10].Vi ser fortsatt ikke en Hundertwasser eller Lucien Kroll-arkitektur, eller en postmodernistisk eller dekonstruktiv arkitektur.[11]
I et dansk prosjekt ble byrom tematisert som «det fremmede i det kjente» og «det kjente i det fremmede» (Juul, 2008, 2009, 2010) for å gi kommunene inspirasjon til å tenke byrom som levende rom. En slik tematisering kan stimulere interessen for også å møte det uforståelige. Slike byrom kunne, med Sennetts (1972) ord, fremmes ved:
Å «designe for uorden», hvor steder skapes med forandrings-kapasitet med hensyn til funksjonaliteter, bygninger og landskap. Gjennom stedsformingen å aktivere boligområder og gatelandskaper for kreativitet og spontanitet, for eksempel ved å gi plass til barnas egne rom eller annen form for selvskaping (kunst, grafitti, performance).
Å forstå bærekraft som et begrep for steder, rom, landskaper, funksjoner og bruk, som tilpasser seg forandringer i livsformer, flytende beboersammensetninger, endringer i næringslivets struktur og forandringer i verdier og normer.
Steder, rom og boligers sosio-romlige forandringskapasiteter blir dermed fremtidens utfordring. Bydelen Musicon ved Roskilde i Danmark blir sett på som et eksempel på slik tenkning.[12] Utfordringen er imidlertid at «alle er for utvikling, men ingen vil ha forandring» (visstnok filosofen Søren Kirkegaard). Vi lever heller ikke i opplyste samfunn, noe som krever «motet til å tenke selv» (Immanuel Kant) (Garcès, 2022), og byene mangler motet til å se «uordenen» – «experiments and disruptions in the city» – som stimulerende og utviklende (Sendra & Sennett, 2022).
Litteraturliste:
Albertsen, N. (1993). Byen, det sociale og retorikken. En retorisk rundtur i byens sociale rum, i Christa Lykke Christensen & Carsten Thau (red) Omgang med tingene. Ti essays om tingenes tilstand, Aarhus, Aarhus Universitetsforlag, 181-202.
Aspen, J. & Pløger, J. (2015). Den vitale byen, Oslo, Spartacus forlag.
Aure, M. et.al. (red). (2015). Med sans for sted. Nyere teorier, Oslo, Fagbokforlaget.
Bech-Danielsen, C. (1998). Økologien tager form. Byøkologi, æstetik og arkitektur, København, Christian Ejlers’ Forlag.
Bech-Danielsen, C. (2004). Moderne arkitektur – Hva’ er meningen?, Herning, Systime.
Cresswell, T. (2015). Place an introduction, London, Wiley Blackwell.
Førde, A. et.al. (red). (2012). A finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyser, Oslo, Akademisk forlag.
Garcès, M. (2022). For en ny radikal opplysningstid, Moss, H//O//F.
Gumbrecht, H.-U. (2014). Our Broad Present. Time and Contemporary Culture, New York, Columbia University Press.
Hall, S. (2012). City, Street and Citizen. The Measure of the Ordinary, London, Routledge.
Heidegger, M. (2007). Væren og tid, Oslo, Pax.
Juul, H. (red). (2008). Den Fremmede i det kendte. Byens rum 1.0, København, Arkitekturforlaget B.
Juul, H. (red). (2009). Byens rum 1.5, København, Arkitekturforlaget B. (www.byensrum.dk).
Juul, H. (red). (2010). Det kendte i det fremmede. Byens rum 2.0, København, Arkitekturforlaget B.
Lash, S. & Urry, J. (1994). The Economies of Sign and Spaces, London, Routledge.
Massey, D. (2005). For space, London, Sage.
Norberg-Schulz, C. (1994). Stedsbruk, Nordisk Arkitekturforskning, 1994:1, 7-16.
Norberg-Schulz, C. (1994b). Stedskunst, I Terje Forseth et.al. (red) Det gode sted, Oslo, Universitetsforlagt, 85-96.
Nordstrøm, P. (2023). A rhizomatic research story about the changing landscapes of rooftop urbanism in Peckham, London, Landscape Research, Vol. 48, Issue 4, 561-582.
Nyseth, T. & Pløger, J. (2015). Perspektiver på steders tilblivelse, i Aure, Marit, Berg, Nina Gunnerud, Jørn Cruickshank & Dale, Britt (red) (2015) Med sans for steder. Nyere teori, Oslo, Universitetsforlaget, 47-64.
Pløger, J. (2024). Byen, livet – og det spatiale dispositiv, Norderstedt, Book on Demand.
Rabinow, P. (1989). French Modern. Norms and Forms of the Social Environment, Chicago, The University of Chicago Press.
Sendra, P. & Sennett, R. (2022). Designing Disorder. Experiments and Disruptions in the City, London, Verso.
Sennett, R. (1972). The Uses of Disorder. Personal Identity and City Life, New York, A Vintage Book.
Sennett, R. (1996). Øjets vidnesbyrd. Om storbyens kultur og rum, København, Samleren.
Fotnoter:
[1] Se f.eks. Gunhild Setten (93-106) og Kielland & Nielsen (193-204) i Førde et.al. (2012).
[2] Aspen & Pløger (2015) og Pløger (2024) inneholder dypere referanser og eksempler på denne problematikk.
[3] Kyndrup (2008) gir innblikk i betydning for fenomen, praksis og analyse perspektiv.
[4] ’Affekt’ er ren tilblivelse, hva en kropp gjør, ‘emosjoner’ er personliggjørelsen av opplevelsen som f.eks. lyst, og ‘følelser’ er relatert til noe vi har opplevd (se Apsen & Pløger 99-124).
[5] Bilde venstre fra Wikipedia, til høyre av forfatter. Alle fotos nedenfor ved forfatter.
[6] Norge har f.eks. ikke som Sverige og Danmark en 3. boligsektor (billige leieboliger, billige boliger), alt er marked.
[7] Til venstre MAD arkitekter, Norge, vinner forslag til nytt bolighus på Kreuzberg til venstre. Til høyre ’Safiren’ kombinert bolig og næring (Bergens Tidende, foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen).
[8] Da jeg passerte stedet var det i det felles beboer-lokale i første etasje innkalt til protest-møte omkring et planforslag som ville berøre stedet.
[9] Begrepets opprinnelse er av mange tillagt Richard Florida.
[10] Det er selvfølgelig mange nyanser som utelates her: høyhuse i sentrum, tetthet i sentrum vs de suburbane områdene, fortetting av byområder, forskjellen mellom arkitektur-verker og tett-lavt byggeri med videre. Poenget er at improvisasjon og spontanitet ikke er tillatt verken arkitektonisk, som barne-by, hjemløses improvisatoriske ‘boligbygging’ og som estetikk.
[11] Selv Barcode i Oslo bryter ikke med arkitektur som funksjon form og estetikk. Det er ikke arkitektur-verker, men bygninger som ‘taler sammen’ i form og estetikk.
[12] Se URPLAN Blogg 01.03.23, se også Paulina Nordstrøm 09.07.23.
Veldig fin tekst