Kulturbasert utviklingsstrategi – passer det for små byer?

Av Hans Kjetil Lysgård, professor ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder/Agderforskning

Photo by Igor Miske on Unsplash

De siste ti-årenes urbane utviklingspolitikk har blitt sterkt preget av kulturbaserte strategier og mange byer har valg å bruke kultur som grunnlag og omdreiningspunkt i sitt strategiske utviklingsarbeid. Det finnes flere forklaringer på denne utviklingen (Lysgård, 2012). En er at kulturopplevelser (inkludert reiseliv) og kulturnæringer kan være et alternativ til tradisjonell næringsutvikling. En annen er et mer generelt syn på at kulturaliseringen av økonomien bidrar til å skape en ny kulturøkonomi som basis for byutvikling, der kultur ikke bare er et separat samfunnsfelt, men en integrert del av økonomien i bred forstand. En tredje forklaring er at som et resultat av globalisering er den tradisjonelle forståelsen av det nasjonale-regionale hierarkiske forholdet mellom byer i rask endring og kompetanse mellom byer og regioner har blitt et sentralt tema i formulering av byutviklingsstrategier. Dette er særlig tydelig i hvordan byers kvalitet og attraktivitet har fått forsterket rolle i slike strategier både når det gjelder bomiljøer, men ikke minst kultur og fritidstilbud.

Relevansen av å bruke kulturbaserte utviklingsstrategier blir et viktig spørsmål når vi flytter fokus fra store byer til små byer og tettsteder. I en urban kontekst er antallet innbyggere (som deltakere og konsumenter) og volum og variasjon i kulturtilbud og kulturnæringer viktige suksesskriterier. I små norske byer og tettsteder blir disse faktorene kritiske ettersom de er preget av lav befolkningstetthet, lav variasjon i næringsliv og servicetilbud, kulturaktiviteter mer basert på deltakelse enn forbruk og kommuner med små administrasjoner sammenlignet med store urbane kommuner. Overføringen av ideer om kulturbasert utvikling fra store byer til små byer og steder reiser derfor utfordringer som det er viktig å utforske omkring hvordan lokal utviklingspolitikk faktisk skapes, utformes og begrunnes.

I norske regional- og bygdeutviklingsstrategier er det et økende fokus på kultur og kulturnæringer. Flere norske små byer og mer spredt befolkede kommuner har plukket opp (elementer av) kulturbaserte utviklingsstrategier som vi kjenner fra urbane kontekster og satt i verk tiltak som stedsprofilering, utvikling av kulturnæringer, etablering av arenaer for konsumpsjon, turisme, festivaler og andre spektakulære utviklingsprosjekter.

Vi kjenner etterhvert godt til hvordan kulturbaserte strategier er konstruert i urbane kontekster og spesielt i store byer, men vi vet mindre om konstruksjonen av tilsvarende strategier i små byer og rurale steder, ettersom dette i stor grad har vært neglisjert i forskningssammenheng (Lorentzen & van Heur, 2012). Spørsmålet som reiser seg er hvordan kulturpolitikk og kulturbaserte utviklingsstrategier er konstruert på små steder og rurale kommuner i spenningen mellom globale policykonsepter på vandring og historisk og tradisjonsbundet lokal kulturpolitikk. Hvordan passer en kulturbasert utviklingspolitikk fundert på konkurransekraften og attraktiviteten til store Europeiske eller Amerikanske byer til små byer og steder i Norge?

McCann & Ward (2010) argumenterer med at det er viktig å analysere den lokale rekonstruksjonsprosessen i to dimensjoner. På den ene siden hvordan politikken er en del av en global sirkulasjon av politikk, og på den andre siden hvordan politikk rekonstrueres på et sted som allerede har en historisk kontekst. For å forstå fremvekst av lokal kulturpolitikk på konkrete steder må vi vektlegge noen sentrale mekanismer. For det første, komposisjonen av politikkelementer som en funksjon mellom tradisjon og utviklingsforløp på den ene siden, og mobile politikkfragmenter som er adoptert og formet til å passe inn i en lokal kontekst på den andre siden. For det andre, selve komposisjonen og sammenkoblingen av diskursive elementer, materialitet og praksiser. Politikkens egentlige innhold blir bare virkelig og gyldig når det idemessige og materielle arbeider sammen i en sammenheng. For det tredje, maktrelasjonene som virker for å realisere politikken gjennom at den blir akseptert som legitim av stedets innbyggere (subjektene).

Selv om den lokale kulturpolitikken er en komposisjon av kulturpolitiske elementer fra nær og fjern, fortid, nåtid og fremtidige forventninger, har vi gjennom en studie av små byer og steder på Sørlandet (Lysgård, 2015) vist at den dominerende makten i det å rekonstruere politikken i hovedsak er stedlig og lokal. Velformulerte politiske dokumenter som responderer og gjenspeiler globale politikktrender, flinkt presentert på glanset papir, produsert av kommuneplanleggere og kommunikasjonseksperter fyller ofte kontorskuffer og har i praksis ingen mening i seg selv. Politikk trenger å bli formulert, presentert, besluttet og praktisert av en majoritet av politiske aktører for å bli gyldig. Politikk trenger også å bli prioritert i budsjetter, praktisert i hverdagsliv og debattert i et offentlig ordskifte for å bli til faktisk eksisterende politikk.

Den viktigste maktmekanismen for å skape faktisk politikk er derfor legitimering gjennom praksis. For det første blir ikke politikken reell uten evnen til å mobilisere folk til å delta i rekonstruksjonen av politikken. Innbyggerne må ta del i og aktivt respondere på politikken for å la den bli en del av det sosiale livet og dermed få en reell makt til å påvirke og endre. I de små byene og stedene vi har studert handler dette om aktiv deltakelse i produksjon av kulturelle artefakter, formidling og kulturpraksiser. Lokalbefolkningen opptrer ikke som distanserte tilskuere eller publikum på den måten som ofte preger den urbane kulturbaserte diskursen, der kultur er en vare som kjøpes, konsumeres og oppleves. I de fire kommunene er det et sterkt fokus på kulturens rolle som samfunnsbygger gjennom frivillig deltakelse på de ulike kulturarenaene. Det er med andre ord bruken av kultur for å styrke sosial kapital og demokrati gjennom aktiv deltakelse som er det tydeligste uttrykket for makt i konstruksjonen av lokal kulturpolitikk.

For det andre blir ikke politikken reell uten en vilje til å prioritere og implementere praksiser, institusjoner og materialiseringer av kulturpolitikken gjennom kommunens budsjettarbeid. Makt er gjennom dette tett knyttet til institusjonalisering og materialisering av politikken i form av at det faktiske bygges og etableres kulturhus, kulturskoler, idrettsanlegg, samfunnshus, festivaler, markedsføringskampanjer, og det gis økonomisk støtte til korps, kor, teater eller sentrumsutvikling og etablering av møtesteder. På denne typen steder handler dette ikke nødvendigvis om å bygge spektakulære konsert- og teatersaler, havnekvartaler eller internasjonale markedsføringskampanjer, men kanskje mer om institusjonalisering, materialisering og økonomisk støtte til arenaer for deltakelse med den hensikt å utvikle sosial kapital og demokratisk mobilisering.

For det tredje blir ikke politikk reell uten at den lokale kulturpolitiske diskursen blir gjort legitim og naturlig i befolkningen. Det betyr at kulturpolitikken må debatteres og bestrides i det offentlige rom for faktisk å være levende og utgjøre en maktfaktor i lokalsamfunnet. Gjennom at politikk aktivt debatteres og bestrides blir den levende ved at det stilles spørsmål ved eller godtas konkrete kulturelle forståelser i spenningen mellom tradisjonell kulturarv og praksis, innovasjon og eksperimentering og den generelle forståelsen av hva som er og hva som bør være det som definerer stedet og lokalsamfunnet som et «godt sted å være».

Den globale diskursen om kulturbasert utvikling som har preget både by- og regionalpolitikk og -planlegging og ikke minst anvendt forskning og utviklingsarbeid, ser dermed ut til å spille en mindre rolle når lokal kulturbasert politikk blir utformet i små byer, tettsteder og bygder. Selv om det skjer en viss påvirkning fra mobile globale politikkdiskurser som spres som skogbranner mellom omreisende planleggere, politikere, konsulenter og forskere på seminarer, konferanser, ekskursjoner og studiebesøk omkring i verden, så spiller de elementene som knytter seg til stedlig historie, konkret materialitet og faktisk sosial praksis fremdeles en stor rolle i utformingen av den faktiske politikken på stedet. Og, selv om tanken om attraktivitet, konkurransekraft, spektakulære attraksjoner, kulturnæringer, omdømmeprosjekter og stedsmarkedsføring som er hentet fra den globale diskursen om kulturbasert byutvikling spiller en viss rolle for utformingen av faktiske kulturpolitikken, så er det kulturpolitikkens rolle i å skape fellesskap, sosial kapital, deltakelse og mobilisering som ser ut til å være den grunnleggende ideologien i den reelle kulturpolitikken i små norske småbyer, tettsteder og bygder.

Referanser:

Lorentzen, A. & van Heur, B. (2012) Introduction. Cultural political economy of small cities. In A. Lorentzen & B. van Heur (red.) Cultural Political Economy of Small Cities. Abingdon: Routledge, s. 1-14.

Lysgård, H.K. (2012) Creativity, culture and urban strategies – A fallacy in cultural urban strategies. European Planning Studies, 20(8), s. 1281-1300.

Lysgård, H.K. (2016) The ‘actually existing’ cultural policy and culture-led strategies of rural places and small towns. Journal of Rural Studies, 44(2016), pp. 1-11.

McCann, E. & Ward, K. (2010) Relationality/territoriality: Toward a conceptualization of cities in the world. Geoforum, vol. 41, s. 175-184.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *