Opprinelig utgitt i: Livskraftige lokalsamfunn – tilfeldig og planlagt? Distriktssenteret.
Hvordan kan ideen om et bærekraftig samfunn ivaretas og utfolde seg i praksis i byer, på små steder og i ulike lokalsamfunn? Når ideen om bærekraft løftes og drøftes på en utviklingsarena, handler det om å la ulike perspektiver og rasjonaliteter få brytes – for å utvikle nye forståelser, ny kunnskap og nye løsninger. Som utviklingsaktør kan kommunen ta ulike roller.
Av Mikaela Vasstrøm og Hans Kjetil Lysgård – Universitet i Agder og Agderforskning (del av NORCE)
Hva er bærekraftig utvikling? Bærekraft er et ideal om en sunn økonomi, sosial rettferdighet og økologisk bæreevne som peker på tre formål for samfunnets utvikling, eller rettere sagt konsekvenser av utvikling: Det å handle bærekraftig betyr at de handlinger og valg vi gjør ikke skal gi konsekvenser på en slik måte at det skaper sosial ulikhet og urettferdighet, skaper en geografisk ulikhet eller belastning på andre steder og regioner, eller skaper uheldige konsekvenser for og setter fremtidige generasjoners muligheter for utvikling i fare (Vår felles fremtid, 1987). Spørsmålet om bærekraftig utvikling handler derfor om å avveie og fordele både økonomiske, sosiale og økologiske goder (og byrder) i et globalt perspektiv og mellom fremtidens innbyggere.
Bærekraft kan ikke defineres av vitenskap alene og kan ikke alene skapes gjennom tekniske løsninger og kopierte modeller som kan overføres og anvendes overalt. Bærekraftig utvikling er en kompleks tematikk, hvor selve forståelsen av hva som er problemet og løsningen kan gi mange ulike svar. Å omsette bærekraft til praksis krever verdivalg og avveininger mellom mange ulike interesser og konsekvenser. Det innebærer at bærekraftig utvikling ikke er en vitenskapelig konstatering av fakta, men en politisk prosess som krever lokal kunnskap, deltakelse og engasjement. Kunnskap om sammenhenger og mulige konsekvenser er viktig, men det må likevel gjøres politiske valg.
Utfordringer for grønn omstilling Bærekraftbegrepet handler om å endre eksisterende utviklingstendenser med et særlig fokus på miljø og klima – m.a.o. å skape grønn omstilling. Både gjennom internasjonale avtaler og i nasjonal politikk er de fleste enige om at noe må gjøres. Til tross for det sterke fokuset og engasjementet på nasjonalt og internasjonalt nivå er det fortsatt en stor utfordring å oversette det abstrakte begrepet bærekraft til lokal politikk og handling. Hvordan kan ideen om et bærekraftig samfunn ivaretas og utfolde seg i praksis i byer, på små steder og i ulike lokalsamfunn?
Det finnes mange teorier og ideelle retningslinjer for bærekraft på ulike politiske nivåer som peker på juridiske, sosiale, og økonomiske strukturelle rammer og begrensninger for bærekraftig samfunnsutvikling. I praksis må likevel omstillingen ta utgangspunkt i lokale kontekstuelle forhold. Bærekraft har dermed ikke bare en materiell dimensjon, men også en politisk dimensjon, som betyr at det må gjøres politiske valg mellom ulike verdier og utviklingsalternativer.
Å jobbe med bærekraft og omstilling handler i praksis om å knytte universelle perspektiv til lokale strukturelle, miljømessige og sosiokulturelle forhold. Man kan si at omstilling må «skapes» lokalt gjennom å (re)vurdere eksisterende bruk og flyt av ressurser, og avveie og prioritere interesser og verdier. Det handler dermed også om å utforske nye tankemåter, samarbeidsrelasjoner og fordeling av goder og byrder (eierforhold, forvaltningspraksis). For å fastholde idealet om bærekraft i de lokale forhold kan f.eks. FNs bærekraftsmål brukes som en refleksiv ramme for å diskutere hvilken vei vi skal, men de konkrete valgene på lokalt nivå må gjøres og tas av lokale politiske aktører.
Kommunens rolle i grønn omstilling Kommunen er en viktig utviklingsaktør og kan ta ulike styringsroller i grønn omstilling. I enhver utviklingsprosess må kommunen vurdere egen styringsrolle i forhold til i hvilken grad man ønsker definisjonsmakt og kontroll og i hvilken grad man ønsker å samarbeide og samhandle. En avveining som ofte går mellom behovet for effektivitet og legitimitet. I grønn omstilling er det kanskje et ekstra behov for nye måter å sikre forankring og legitimitet. Det er behov for prosesser som forankrer og legitimerer bærekraftig politikk hos politikere, hos interesseaktører fra næringsliv og frivillige organisasjoner, og ikke minst hos kommunens innbyggere generelt. Bred deltakelse og lokal mobilisering er derfor helt sentralt for å skape en bærekraftig samfunnsutvikling.
Når ideen om bærekraft løftes og drøftes på en planleggings- og utviklingsarena, er det et spørsmål om utvikling av forståelser og kunnskap mellom ulike perspektiver og rasjonaliteter. Det er med andre ord en prosess for å skape nye ideer. Kunnskapsutvikling, læring og innovasjon er helt sentrale begreper og prosesser for å adressere bærekraftutfordringen i planlegging og politikkutforming. Deltakelse for bærekraftig utvikling handler dermed ikke om en prosess som skal lede mot allerede definerte formål, kun basert på formalisert vitenskapelig kunnskap. Det handler også om en type eksplorativ og eksperimenterende prosess hvor ulike verdier, interesser og forståelser gjensidig kan utfordre hverandre i samspill med kunnskap om sammenhenger, konsekvenser og alternativer for en bærekraftig utvikling. Det kan derfor være nyttig å etablere ulike typer arenaer for et mangfold av aktører i lokalsamfunnet for å utforske den lokale utformingen av bærekraftstrategier og grønn omstilling.
Dialog og deltakelse i praksis? Hvis bærekraft er et spørsmål om verdier og politiske valg, så må det legges til rette for reelle politiske prosesser som involverer ulike aktører med ulike forståelser og meninger om temaet. Bred deltakelse i slike prosesser er ofte suksesskriteriet for å skape legitimitet for nye (grønne) utviklingsperspektiv, politisk forankring for endringsprosesser, engasjement for nye handlingsmønstre og fremvekst av og aksept for ny kunnskap, nye forståelser, nye ideer og nye løsninger.
Å utvikle en lokal politikk for bærekraftig utvikling handler om å utvikle mål for en lokal bærekraftig utvikling og ikke bare om å få innspill til allerede definerte mål. Det er derfor behov for en bred og involverende politisk prosess for å definere hvordan bærekraft skal fylles med innhold og forme politiske mål og handlingsalternativer på lokalt nivå. Utfordringen blir å finne ut hvordan det skal tilrettelegges for å utvikle en lokal politikk.
Ulike former for arenaer for politisk dialog kan etableres både innenfor kommunens politiske og/eller administrative styre, eller på tvers av politikere, næringsliv, lag og foreninger og innbyggere. I 2017 ble f.eks. politikerne fra seks kommuner i Listerregionen i Agder invitert til et «politisk verksted» for å reflektere over «Det gode og bærekraftige liv på Lister i 2050». Verkstedet hadde som formål å etablere en felles forståelsesramme for den lokale konteksten i regionen og utfordre politikerne til å tenke alternative mål og løsninger og skape nye bærekraftige visjoner for fremtiden. Verkstedet hadde ikke et gitt utviklingsformål, men fungerte som en refleksjonsarena som åpnet for å tenke nye retninger og ideer på tvers av kjente og etablerte politiske rammer i regionen. På denne måte ble ikke bare valg mellom løsninger gjenstand for debatt, slik det ofte blir i lokal politikk, men hele den grunnleggende forståelsen hva bærekraftig utvikling er og kan være i regionen ble satt på dagsorden og debattert.
Denne formen for politiske verksteder der innbyggere, næringsliv, lag og foreninger settes sammen og kan diskutere kritisk hvilke mål og alternativer man har for en bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet, kan organiseres på mange måter. Det sentrale er imidlertid at deltakere på et slikt verksted inviteres til en bred prosess der både kunnskapsgrunnlaget, visjoner for fremtiden, måldefinisjoner og alternative løsninger settes i spill og debatteres. Deltakerne inviteres til å legge frem og diskutere egne forståelser av hvordan det gode liv kan og bør være for både mennesker og miljø i fremtiden. Det betyr ikke at vitenskapeligkunnskap og ekspertkunnskap ikke er viktig som innspill i denne typen prosesser.
Denne typen kunnskap er en viktig hjelp for å forstå sammenhenger og konsekvenser i koblingen mellom globale og lokale prosesser, men den kan ikke avgjøre og avveie verdier om hva det er som er ønsket utvikling, hva som er forståelsen av det gode liv og hvordan mennesker ønsker og velger å leve sine liv. Dette krever en anerkjennelse av at det kan være mange ulike forståelser og konflikter i spill på lokalt nivå som trenger å bringes inn og bli en del av den demokratiske debatten om hva lokal bærekraftig utvikling skal være. Derfor er det behov for felles arenaer eller verksteder for å diskutere de ulike forståelsene, prøve ulike argumenter og verdisyn mot hverandre å skape engasjement for handling.