Politikk og planlegging er å arbeide uferdig og temporært, men tar vi konsekvensene av det? I en verden bestående av stadig endring, trekker John Erik Pløger frem fem perspektiver på hvordan vi kan planlegge for en fremtid vi ennå ikke kjenner.
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA
Vi vet det godt: Politikk og planlegging er å arbeide uferdig. Chantal Mouffe (2013) understreker at ‘beslutninger er for nå’. Hun sier også at konsensusbeslutninger er en ‘konfliktfull konsensus’. Planlegging starter aldri, slutter aldri. I realiteten er dette å arbeide temporært og uferdig.
Dette er selvfølgeligheter for aktørene, men tar man konsekvensen av det? Eller rettere sagt, om man alltid ‘er på farten’, hvorfor mener man da at styring og kontroll gjennom juss, strukturell makt og politiske beslutninger er veien å gå? Planlegging foregår innenfor et hierarkisk politisk system hvor beslutninger er permanent virkende. Samtidig understrekes det at beslutninger er basert på akkumulert viten og bygger på eksisterende beslutninger.
Effekten av juridisk bindende planer i en verden i endring har vært problematisert. Spørsmålet om planleggingen er i stand til å planlegge for, og i forhold til ulike fremtider, er også aktuelt. Ikke minst i forhold til medvirkning i planlegging.
Andre måter å drive planlegging på?
Det har vært utallige forsøk med ulike metoder for å involvere innbyggere og andre berørte aktører: work-shops, charett, pre-plan-møter og så videre. I Tromsø hadde man ‘Byens år 2005’, hvor innbyggerne selv organiserte møter og aktiviteter omkring utvikling av en sentrumsplan uten innblanding fra politikere og planleggere. Det ble en stor suksess blant innbyggerne, men ingen politisk suksess (Nyseth, Pløger & Holm 2010).
I Norge er området Svartlamoen i Trondheim blitt kjent for en innbyggerinkluderende planlegging, og rundt om i Europa finnes det utallige eksempler på innbyggerinitierte deltakelsesprosesser. Problemet er at alle slike prosjekter drives gjennom konsensusbaserte prosesser eller beslutninger. Det har ført til at enkelte spør seg om det er nødvendig å tenke seg ‘en planlegging uten staten’ (Purcell 2016).
Siden 1970-tallet har planleggingens demokratiske underskudd vært påvist. Forskningen viser bl.a. at medvirkning i byplanlegging typisk ender opp med å forsvare vedtatt politikk, snarere enn å skape en lytte- og læringsprosess mellom politikere, planleggere og innbyggere. Det er også vist at den offentlige medvirkning har mange stemmer, men kun noen få blir forhandlet i prosessen (se bl.a. Meilvang, Carlsen & Blok 2018)
Planlegging er en prosedyre styrt gjennom en formell beslutnings-stige som ender opp i en politisk beslutning, hvilket noen kanskje vil finne motstridende når man snakker om innbyggerinnflytelse. Hos innbyggerne er forventningen om medbestemmelse tilsynelatende så høy at Oslo kommune har følt det nødvendig å presisere at ‘det er enkelt å forveksle medvirkning med medbestemmelse’ (PBE 2019).
Fra fysiognomier til sosialitet
En verden i forandring fordrer en planlegging som kan jobbe med forandringer. Planleggingens primære gjenstandsfelt er de fysiske omgivelsene omsatt til funksjonelle områder for bolig, næring, skole, fritids-aktiviteter og rekreative landskaper. Dette sikres som kjent gjennom arealbruksplaner. Romlig planlegging er å legge til rette for fysiognomier; kroppslig tilegnelse av omgivelsesforhold snarere enn å legge til rette for sosiale rom (Albertsen 1993). Det sosiale forventes å springe ut av de sosio-romlige relasjoner som kan oppstå på stedet.
De sosiale forholdene forandres, men de fysiske omgivelsene består uforandret i mange generasjoner. Det fysiske har en treg forandrings-kapasitet, mens det sosiale liv forandres hurtig. Dette skisma kan man fysisk se, hevder bl.a. Richard Sennett. Skismaet kan en derfor arbeide med ved hjelp av fysisk planlegging hvor ‘the design of disorder’ er praksis. For eksempel i form av fleksible og hurtig foranderlige fysiske forhold og strukturer (se Sennett & Sendra 2021).
Dette notat går ikke inn i den nevnte diskusjonen, men ser på hvordan forandring kan bli del av planleggingsprosessen ved å endre arbeidsmåte og jobbe uferdig, også med hensyn til hvordan man foretar planvedtak. Dette kan skje ved å forstå beslutninger som ‘de-cisions’ og ikke ‘decisions’, eller fritt oversatt; ved å planlegge med temporære beslutninger fremfor endelige beslutninger.
De-cision – beslutninger som midlertidige
Begrebet de-cision finnes hos filosofen Martin Heidegger. Begrepet tolkes som at de-cision er «a decision to decide» for å ikke bli værende «indifferent» til nåtiden og for å «awaiting a future» man ennå ikke kjenner (Lampert 2018:86-88). En beslutning, selv de som tas innenfor vårt eksisterende beslutningssystem, blir av aktørene alltid sett på som en beslutning for fremtiden. Det er beslutninger som «prepares for those, who are to come» (86). Samtidig er det en endelig beslutning som er juridisk bindende. Heideggers poeng er at beslutninger «never chooses action» (87), det gjør mennesker i sin nåtid for en fremtid de ikke kjenner og i en fremtid som ikke kjenner fortiden deres.
Beslutninger tar ikke hensyn til at livet og samfunnets krefter er «fluctuating and disconnected starts unknown to each other» (93), som vi nå har lært å kjenne ved hjelp av virusmutasjoner og spekulative finanskriser som oppstår over natten. En anekdote kan være en grunnskole som på grunn av manglende barn i området ble nedlagt og omdannet til musikkutdanning, for så fem år senere igjen bli omdannet til grunnskole fordi området ‘over natten’ ble populært for barnefamilier. Da dette ikke var basert på en ‘de-cision’ (‘i påvente av en fremtid’), ble det to veldig dyre ombygginger.
En ‘de-cision’ er en uferdig beslutning i den forstand at den tar hensyn til nåtidens behov, men samtidig er åpen mot en ukjent fremtid, hvor andre verdier og behov vil være gjeldende. Dette er ikke en juridisk bindende arealplan, det er ikke scenarioer, men for eksempel tematiske planer bygget på temarelaterte visjoner og mulige fremtider, slik de kan sees i nåtidens konturer. En tematisk plan er ‘rettet’, har en ‘riktighet’ i kraft av temaet, men justeres underveis i en stridende deltakende dialog mellom en variasjon av stemmer om fremtiders behov.
Hvordan jobbe uferdig?
Hvordan kan man innlemme ukjente fremtider i nåtidens fysiske planlegging? Det finnes (minst) to utfordringer. På den ene siden, «the management of non-management” og på den andre siden, “how to plan as if you are not having a plan” (Hillier 2017).
Når det gjelder de nevnte utfordringene, presenteres det her fem perspektiver på hvordan man kan jobbe ‘de-cisional’ – ‘ventende på en fremtid’ vi ennå ikke kjenner til. I tillegg kan perspektivene leses som en skisse til hvordan man kan arbeide uferdig, i praksis.
- Medvirkning bør forstås som et middel til å jobbe midlertidig og uferdig. Derfor er medvirknings- og planleggingsprosessen (det faglige arbeidet, deltakelse og det politiske) en forskyvning av kunnskap, vanedannelser og makt-viten relasjoner.
- Det skal planlegges fra en skisse for en imaginær fremtid. Det vil tillate ‘a temporary resting of decisions’ uten at det lange perspektivet forsvinner.
- Så lenge plan-institusjoner handler ikke-permanent, ‘for the time being and temporary’, skaper det, basert på temaer og visjoner, et rom for ‘muligheter og potensial’ som kan prøves i form av ‘what if?’-praksis (Hillier 2011).
- Hvis planpolitikk og planprosesser bygger på ‘de-cision’ – for å unngå å være likegyldig til nåtiden ved å ikke ta valg og beslutninger – kan planleggingen forbli oppmerksom på omstendigheter som vil forekomme. Samtidig kan man praktisere planlegging slik at det ivaretar en åpenhet som gjør det mulig å arbeide ut ifra beslutninger, beslutninger det vil bli satt spørsmålstegn ved i fremtiden.
- Å arbeide uferdig betyder slik sett å akseptere en prosess av ‘temporary resting place’ og en permanent ‘what if?’-prosess, hvor valg og beslutninger alltid ses som temporære. For å si det på en annen måte; visjoner kan spekulere 50 år frem i tid, men beslutninger vil bli problematisert innen 10 år.
Avslutning
Planlegging er alltid ‘work in progress’. Planlegging starter ikke, slutter ikke, men det arbeides som om ‘in progress’ er resultatet av aggregerte beslutninger og erfaringer, ikke tilfeldigheter, hendelser, stridigheter eller politiske hestehandler (Royal Arena i København og ‘Tøyenløftet’ i Oslo er eksempler på førstnevnte).
Er det mulig å jobbe uferdig innen planlegging? Ja! For ikke så lenge siden hadde København sterk tro på dette (se Haggärde et.al. 2008), men også ‘Byens år’ i Tromsø viser at å arbeide uferdig er fult mulig (se Nyseth et.al. 2010).
Med andre ord: det som er skrevet her er mulig innenfor den eksisterende planlov. Spørsmålet er, hvorfor det ikke er plan-politisk ønskelig?
Referanser
Haggärde, Magdelena, Løkken, Gisle, Dahl, Knut Eirik, Trine Holm & Kjerstin Uhre (2008) Öppenhet och experiment – att utvckla och praktisera tankeverktyg för en ny planlägging, Conference Architectural Inquiries, Göteborg, 1-10.
Hillier, Jean (2011) Strategic navigation across multiple planes. Towards a Deleuzean-inspired methodology for strategic spatial planning, Town Planning Review (TPR), 82(5), 503-527.
Hillier, Jean (2017) On planning for not having a plan, Planning Theory & Practice, Vol. 18, No. 4, 668-675.
Lampert, Jay (2018) The Many Futures of a Decision, London, Bloomsbury.
Meilvang, Marie Leth, Carlsen, Hjalmar Bang & Blok, Anders (2018) Methods of engagement: On civic participation formats as composition devices in urban planning, European Journal of Cultural and Political Sociology, 5:1-2, 12-41.
Mouffe, Chantal (2013) Agonistics. Thinking the World Politically, London, Verso.
Nyseth, Torill, Pløger, John & Holm, Trine (2010) Planning beyond the horizon: The Tromsø Experiment, Planning Theory, 9(3), 223-247.
PBE (2019) Medvirkning i innsendte reguleringsplaner, Plan- og bygningsetaten i Oslo.
Purcell, Mark (2016) For democracy: Planning and publics without the state, Planning Theory, Vol 15(4), 386-401.
Sendra, Pablo & Sennett, Richard (2020) Designing Disorder. Experiments and Disruptions in the City, London, Verso.