Utfordringen med å kople sammen samfunns- og arealdelen er nok like gammel som planleggingen selv. Når vi fortsatt sliter med dette problemet, kan forklaringen være at vi tenker på feil måte om sammenhengen mellom det sosiale og det fysiske? Gjennom en sniktitt inn i tenkningen til den franske sosiologen Henri Lefebvre skal jeg i dette korte innlegget prøve å åpne opp for en alternativ vinkling på utfordringen.
Av Jørn Andreas Cruickshank, professor ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
Men først, hvordan jobber vi med dette i offentlig planlegging i dag? Det er for det første enighet om at dette er viktig; altså å få til en sammenheng mellom samfunns- og arealplanlegging. Hvorfor? Jo, hvis arealdelen utvikles isolert fra prosesser rundt så blir utviklingen i kommunen fort tilfeldig og gjerne også urettferdig. Befolkningen og politikerne får ikke den innflytelsen de bør ha. I Bygningsloven fra 1965 og Plan- og bygningsloven (PBL) fra 1985 og 2008 har staten derfor i økende grad oppfordret kommunene til å la den ønskede sosiale og økonomiske utviklingen styre den arealmessige utformingen.
Ulike grep er tatt. I den siste revisjonen av PBL ble arealstrategi innført, som er en tydelig konkretisering av at samfunnsdelen skal munne ut i en konkret strategi som knytter de sosiale målene til den romlige utviklingen. I en nylig undersøkelse som blant annet Mikaela Vasstrøm og Jon P. Knudsen har gjort1 for Kommunal- og distriktsdepartementet, kommer det fram at dette bare er et delvis vellykket prosjekt. De finner eksempelvis kommuner som reviderer arealdelen først, før de lager samfunnsdelen! Et annet grep i plan- og bygningsloven fra 2008 er planstrategi. Denne skal sikre at samfunnsplanleggingen styres av politikerne, at disse gjennom planstrategien som nyvalgte instruerer administrasjonen i hvilke planer som skal lages de neste fire årene. Heller ikke her kan vi registrere en ubetinget suksess, det er tvert imot slik at «når planstrategien kort tid etter konstituering kommer på agendaen til kommunestyret er det mange politikere som er glad for at planstrategien kommer klappet og klart fra administrasjonen til kommunestyret» (s.33).
Revisjonen av PBL i 2008 og implementeringen av de nye grepene (planstrategi, planprogram og arealstrategi) i norske kommuner kan kanskje sies å trekke utviklingen i riktig retning, men samtidig ser det ut til å være langt frem før den demokratisk forankrede samfunnsmessige utviklingen makter å styre hva som bygges hvor. I tillegg ser det fortsatt ut til at planlegging etter PBL i stor grad overlates til administrasjonen, mens innbyggere og politikere forholder seg til andre måter å forsøke å påvirke utviklingen på.
At folk som bor på et sted skal få være med å bestemme hvor og hva som bygges, altså påvirke den fysiske planlegging, er en god tanke. Gjennom institusjoner og lovverk kan en søke å bedre dette, og revisjoner og implementering av PBL bidrar positivt. I det videre skal jeg imidlertid foreslå at det grunnleggende problemet ikke bare handler om organisering og lovverk, ikke kun kan løses gjennom prosedyrer, men at det også handler om måten vi «tenker» sammenhengen mellom det fysiske rommet og det sosiale/økonomiske.
Plan- og bygningsloven og planlegging etter denne vedlikeholder i stor grad en modernistisk todeling mellom abstrakt og konkret, mellom representasjoner og materialitet. Det er denne utfordringen Lefebvre (1991 [1974])2 introduserer i sin berømte bok «The production of space». Her viser han først frem to ulike former for rom. Det ene er det konkrete rom. Vi kan kalle det for det fysiske rommet, eller kanskje innbyggernes rom, det rommet som oppleves i hverdagen. I kontrast til dette rommet plasserer så Lefebvre det abstrakte. Det abstrakte vokste frem i moderniseringen og består av ulike representasjoner av det konkrete. Det konkrete kan reduseres til et abstrakt «rom av papir og blekk», eller i vårt tilfelle en samfunnsplan. Planen tar utgangspunkt i virkeligheten, beskriver befolkning og infrastruktur i kommunen, og søker dernest å virke tilbake på det konkrete, slik jeg beskrev over. Men påvirkningen går altså begge veier, som vist med den tynne pilen.
Det lages altså noen representasjoner, skrives noen ord, lages statistikk eller tas noen bilder, som er noe annet enn det konkrete rom. I prosessen med å lage en samfunnsdel representerer man kommunens materialitet, og skriver inn mål for endring av denne.
Dette er enkelt å forstå, et abstrakt og et konkret rom, en faktisk eksisterende materialitet og så ord og representasjoner basert på denne. Lefebvre ville imidlertid noe mer, og det er her han gjør en genial vri på den etter hans mening håpløse todelingen som vitenskapen hadde holdt på med fram til da. Han introduserer «en triade: tre elementer og ikke to» (Lefebvre 1991 [1974], s. 39). Hvorfor? Han var frustrert over at samfunnsforskningen mer og mer utover 1960-tallet ble opptatt av språk og strukturer, som om man kunne bedre samfunnet bare ved å endre språket. Han var ikke interessert i språket i seg selv og syntes heller ikke det var så viktig, i hvert fall ikke hvis ordene ikke førte til noe.
Så lenge ordene ikke fører til endringer i det fysiske landskapet eller folks handlinger og tanker, er det ingen vits å bruke energi på dem. Problemet var derfor at for mange forskere levde i den tro at representasjonene av rommet, altså det abstrakte, ordene og tegnene, er det vi trenger å vite noe om. Lefebvre mener disse tenkerne etterlater et enormt tomrom mellom abstrakt og konkret, siden de tror at kunnskap om det abstrakte er nok for å kunne beskrive samfunnet. Det er grunn til å spørre om et slikt tomrom også fins i måten offentlig planlegging foregår på.
Det første Lefebvre gjør for å bryte med denne todelingen er å hevde at tanker og handlinger henger sammen på en annen måte enn modernistene trodde. Det er ikke slik at vi først har et behov eller en interesse og så utøves påvirkning på denne. Interessen og behovet fins nemlig ikke, i seg selv, men det produseres, i sosiale prosesser. Denne måten å tenke på, at våre handlinger og tanker blir til i selve prosessen, gjør at Lefebvre mener vi må splitte det konkrete rommet i to. Det ene av disse kaller han levd rom. Det var denne tilnærmede naturtilstanden vi var i før moderniseringen kom. Her finner vi, og fortsatt i dag i våre moderne liv, uorden, drømmer, inkonsistens, minner og det ubevisste. Lefebvre bruker ordet natur og passivt opplevd når han snakker om dette rommet. Han sammenligner det med den verden små barn lever i. Dette er altså en virkelig eksisterende verden, mer eller mindre uberørt av påvirkning utenfra. Med levd rom mener vi altså ikke det som skjer i selve møtet med andre, som jeg beskrev over. Her finner vi kun individenes egne usammenhengende, før-rasjonelle verden.
Det som derimot skjer i praksis, i dialog med samfunnet rundt, plasserer Lefebvre i det andre konkrete rommet, romlig praksis. Her lever vi ikke ut våre drømmer og innskytelser, men lar oss disiplinere inn i sosialt aksepterte handlemåter. I dette rommet skaper vi, i dialog med andre, en viss sammenheng i det vi gjør. Her produserer og reproduserer vi og her finner vi konsistens, rutiner og sosiale regler. Her finner vi også det fysisk bygde landskap, som bygninger, veier, togstasjoner, kontorlandskap og offentlige møteplasser. Det er i de fysiske omgivelsene og i praksis vi lever hverdagslivet i samspill med andre. Det er altså her vi finner både det vi gjør og den fysiske strukturen som vi gjør dette i. Vi ender opp med tre rom, Lefebvres berømte triade
Som et bilde kan vi bruke den menneskelige kroppen, hvor det abstrakte er legevitenskapen og annen kunnskap om kroppen, det levde er det kroppen erfarer og drømmer om, mens det siste rommet handler om det vi gjør, det vi sier og den rasjonelle mellommenneskelige del av tankene våre.
Rommene henger sammen og påvirker hverandre, som de tynne pilene viser, men de dekker samtidig ulike sider ved produksjonen av rom. Vi kan se for oss et hvilket som helst rom, lite eller stort, med tre bestanddeler: levd liv, abstraksjoner og praksis. Så kommer poenget for vårt tema: Til sammen utgjør kombinasjonen av disse tre en «romlig kode», en noenlunde sammenhengende og gjensidig avhengig måte å handle og tenke om virkeligheten. Så finnes det flere slike koder, som gjerne kan være i konkurranse med hverandre. Lefebvre, inspirert av Marx, er opptatt av å avsløre hvordan noen romlige koder koloniserer rommet, utkonkurrerer andre, noe jeg har forsøkt å illustrere med de tykke pilene. For vår problemstilling er det imidlertid ikke det som er viktigst, men hvordan den fysiske strukturen, infrastrukturen, bygningene, praksisen og tanker henger sammen og ikke kan forstås uavhengig av hverandre. Vi er innvevde i noen romlige praksiser som er del av hvordan vi tenker og hva vi gjør. Det er ikke slik at strukturene passer godt eller dårlig til folks interesser, sistnevnte kan like gjerne sies å være resultat av og bidrar til å vedlikeholde strukturene. Denne måten å tenke på er lite til stede når norske kommuner lager samfunnsplaner. Hvis du har vært med på folkemøter eller innspillsrunder til samfunnsdelen, vet du at veldig mange av innspillene til vanlige folk, når de beskriver hva de ønsker, er knyttet til romlig praksis. Man ønsker bedre tilgang til sjøen, ikke generelt, men der og der og for de og de gruppene. Man ønsker et bibliotek eller en møteplass, også det der og der for å skape samhold mellom de og de gruppene. Den informasjonen planleggerne får inn, der folks interesser er uttrykt, er altså spekket med referanser til romlig organisering. Det fysiske, praksis og sosiale henger sammen. Istedenfor å beholde denne koplingen når innspillene skal aggregeres, er det dessverre vanlig å dele opp, slik at samfunnsmålene og arealstrategien til slutt står hver for seg. Sistnevnte fremstår ofte kun som en lokal variant av Cristallers sentralstedsteori, med områdesenter og lokalsentra. I beste fall er også ABC-prinsippet med. Som vi alle vet etterlater en slik arealstrategi ekstremt mange uavklarte spørsmål og konflikter, som selvsagt da kommer opp igjen i arbeidet med arealplanen. Med andre ord, samfunnsdelen legger minimalt med føringer for arealplanen. Skulle samfunnsdelen blitt mer «virkelighetsnær» måtte man tatt seg tid til å aggregere befolkningens innspill på en slik måte at det sosiale og romlige ikke splittes opp, en bottom-up arealstrategi.
Fotnoter
[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/73fb937a10c44ea9830a8a5466479327/kommuners_erfaring_samfunnsdelen_oxford_research.pdf
[2] Lefebvre, H. 1991 [1974]. The Production of Space. Blackwell, Cambridge, MA.