I dette blogginnlegget av John Pløger blir temaene opplysning og fremmedgjøring utforsket med fokus på deres betydning i planleggingen av samfunn og byer. Her vil vi få innsikt i hvordan disse begrepene påvirker vår forståelse av omgivelsene, vår tilhørighet til steder, og hvordan de former både politikk og samfunnsutvikling
Av John Erik Pløger, professor emeritus ved institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UIA.
Vi har nok alle hatt opplevelsen av å føle oss fremmed. Kanskje vi ikke gjenkjenner arkitekturen eller ikke vet hvordan vi skal bruke gatene og butikkene. Det kan også være følelsen av fremmedhet i forhold til en kultur vi ikke kjenner. Det omgivende landskap sier ikke noe, fordi det ikke minner om det landskap man kommer fra. Det finnes også de som sier byens form, byens arkitektur stile og byens rasjonelle tidsrom, strukturer og skaper en ensformig fasade-estetikk som fremmedgjør mennesket (Richard Sennett).
Å føle seg fremmed har også med viten å gjøre. Mangel på viten kan fremmedgjøre en i forhold til omgivelsene. Dette kan man også oppleve ved å bære på verdier, normer og en moral som ikke ‘passer inn’.
Fremmedgjøring er, slik sett, ikke en objektiv ting, og at opplysningene rundt omgivelser kan her virker mindre fremmedgjørende. Opplysning er i seg selv ikke en nøytral viten, og som antydet, kanskje fører selve opplysningene til følelsen av fremmedhet. Begge deler har betydning for planlegging. Fremmedgjøring og opplysning er også politikk.
To ny oversatte bøker tar opp disse problematikker. Den ene er Fremmedgjøring av Rahel Jaeggi (2023) og den andre er For en ny radikal opplysningstid av Marina Garcès (2022). Disse to bøker gir inspirasjon til å debattere vitens rolle i samfunnet, for individet, i politikk og i makt utøvingen.
Fremmedgjøring
Omgivelsenes ‘fremmedgjøring’ av mennesket er ofte fremført som et argument i (by)planleggingen, men sjeldent blir det gitt plass til de mellom-regninger som må til for å si om noe kvalifisert om fremmedgjøring. En nylig utgitt bok om ‘Fremmedgjøring’ (Jaeggi 2023) er en perfekt start til å få en oversikt om noen viktige temaer innenfor denne filosofien.
Filosofiens historie inntar fremmedgjørings-begrepet hos forskjellige tenkere som Jean-Jacques Roesseau, G.W.F Hegel, Karl Marx, Søren Kierkegård og Jean-Paul Sartre. Gjennom fremmedgjørelse mister mennesket «in autentitet gjennom offentligheten», hevdet Kirkegård (32); fremmedgjøring har grunn i menneskets «tingliggjøring» i produksjonsprosessen, hevdet Marx (38); mens Martin Heidegger mente fremmedgjøring handlet om menneskets «uegentlighet», dvs i å «gjøre seg selv til en ting» (57) og å styrke sin egen «konformitet», der skaper «lydighet» og underordning under andres «dominans» (61).
Dette er selvfølgelig en veldig kort fremstilling av en utfoldet argumentasjon som Jaeggi gir, men hennes utlegging av begrepet er at fremmedgjøring refererer til «likegyldighet og indre splittelse, men også maktesløshet og relasjonsløshet» (17). Slik sett rommer begrepet både eksistensielle og subjektive perspektiver, som her blir en krise, «når individene ikke gjenkjenner seg selv i sine handlinger» (18) eller føler rotløshet og hjemløshet.
Jaeggi taler om nødvendigheten av å ha mulighet for en «tilegnende identifikasjon» for ikke å føle seg fremmedgjort (66) for eksempel ved å ha mulighet for å kunne foreta selvbestemte handlinger i ens bruk av steder. Dette er som regel ikke mulig på grunn av stedets form og funksjoner, men også på grunn av de normer, den moral og de symboler og (u)synlige forbud som møter en i offentlige rom.
Man kan også si det slik: Fremmedgjøring er «å gjøre seg selv til en ting’ (57), dvs det som skjer i og med omgivelsene er noe man ikke selv har innflytelse på. Det kan være man møter det som sanses som ‘anonymer former’ (68), som samtidig har en merkbar effekt og derved har skjulte betydninger, man fornemmer, men ikke forstår. Fremmedgjøring er essensielt et «tap av mening» (65).
De fleste tenker ikke på at fremmedgjøring er relatert til tilegnelse eller ikke-tilegnelsen av steders symboler og andre betydnings-signaler i omgivelsene. Vi tenker enda mindre på at betydningen av at omgivelsene er en kraft i forhold til sosial integrasjon eller mangel på samme. De fleste mener vel at omgivelsene har betydning for følelsen av stedstilhørighet.
Fremmedgjøring kan slik sett forstås som ‘upersonlige’ landskaper, hvor gjennom arkitekturens og de bygde omgivelsers der i virkeligheten ‘koloniserer livsverdenen’ ved f.eks. å signalisere en spesifikk normativitet (Jürgen Habermas). Våre omgivelser er landskaper utrykker ‘et tap av menneskelig differensieringer’. Dette er fordi de er ment å homogenisere livet frem for å gi plass til sosio-kulturell forskjellighet (Bernt, Lorenzer & Horn 1976).
Opplysnings samfunnets uopplysthet
Det kan lyde som et paradoks å ville debatere ‘opplysning’ i en tid, hvor vi har mer tilgang til viten og informasjoner enn noensinne før. Marina Garcès (2022) mener at vi har bruk for en ny ‘radikal opplysningstid’. Vi lever faktisk i en «radikalt antiopplyst» tid (19). Hun sier at tidens «løsningsideologi» (solutism) er basert på «frivillig godtroenhet» (20), hvor vi som før opplysningstiden igjen ender i en «selvforskyldt umyndighet» (21), hvor det som teller er «en kynisk vilje» til å tro på «det som passer best i øyeblikket» (21). Garcès omtaler dette som vår tids «opplyste analfabetisme» som er basert på følelsen av at «vi vet alt, men kan ikke gjøre noe» (21).
Garcès (73) sier «enhver epoke har sine former for uvitenhet», hvilket kan lyde som et paradoks i en tid, hvor kritisk viten om alt er tilgjengelig for alle. Men, sier Garcès, vi er passive og «lar noen andre gjøre det for oss» (73).
Hun hevder ‘solutismen’ oppstod innenfor urbanisme-feltet (77) og denne løsningsideologi dekker over en visjon om å skape «en verden uten problemer». Da har det ingen hensikt for det enkelte individ å vite, om «de intelligente» egentlig sørger for å føre oss inn i en verden uten problemer. Solutisme er, for meg, basert på TINA “there is no alternative” og troen på det tekniske fiks.
Vi må derfor ikke glemme at «enhver form for viten fører med seg makt-relasjoner» (90), og befolkningens ikke-viten eller selvvalgte uvitenhet er en makt-form som bør skremme ethvert demokrati.
Hva er utfordringene?
Har dette relevans for å forstå planlegging? John Forester har siden 1980-tallet dokumentert at ‘det tales meget, men lite blir endret’ innen planlegging. Den føromtalte ‘kognitive lukning’ betyder det ikke er frontviten, men taktisk og strategisk viten som styrer politikk, men også planlegging? Offentligheten presenteres for viten som skal produsere konsensus eller samtykke og ikke strid. Dette gir Garcès en bakgrunns forståelse for. Og her ser på hvorfor vi kanskje har så mange som 42% klima-skeptikere i landet, inkludert mange i politikken?
Som sagt, det er ikke nødvendigvis slik at viten og opplysning utraderer følelsen av fremmedhet. Det er et paradoks, vi lever i en tid med adgang til viten i en skala, vi aldri har opplevd før, men samtidig preges politikk og planlegging av ‘kognitive lukninger (‘cognitive closures’) overfor offentligheten. En kognitiv lukning er en sortering av, hva som plan-politisk anses for relevant viten for offentligheten i planspørsmål (Erikson, Fredrikson & Syssner 2021).
Det oppstår en ‘kognitive lukning’, når en viten ekskluderes fra en planprosess, fordi den ikke ‘passer inn’ i intensjonene og planen. Mekanismene for denne sortering av viten kan være åpenlyse som å utgrense spesifikke temaer fra dialogen, eller mer subtile former som det å sørge for at man står for møtereferater, agendaen og har retten til å referere viten til offentligheten.
‘Vi former byene og byene former oss’, heter det. Planlegging er om to ting: (a) å skape sosio-materielle handlingsfelter og (b) å skape omgivelser med betydelighet. Det vil si å forme omgivelser som inviterer til noen handlinger og noen betydninger fremfor andre (Østerberg 1998).
Det er nok mer riktig å si ‘at vi former byene for at den skal normalisere oss’ (Foucault 2007, Rabinow 1989). Byroms-design skal skape forutsigelige f.eks. gjennom å forme tid-rom rasjonelle liv. Richard Sennett (1996) mener byens former og fasader lærer oss å leve ‘den protestantiske etikk’. Det vil si å prioritere det privatiserte liv orientert omkring reproduksjon av arbeidskraften. Vi gjenfinner denne ambisjon i byers funksjons-sonering og i de ‘grå’ og funksjons begrensede drabantbyer som omkranser enhver større by.
Når det sies at viten og opplysning er basal for politikk, planlegging og utvikling, så viser Garcès også til at enhver beslutning og plan samtidig er et fravalg av viten og dermed et fravalg av mulige handlinger og fremtidshorisonter.
Opplysning er viktig for enhver dialog og enhver beslutning. En åpenhet overfor egen mangel på viten, og åpenhet overfor kritikk av den viten man anvender, er en viktig egenskap for å kunne adaptere planlegging til nye omstendigheter og å kunne tenke kreativt i forhold til oppkommende problematikker.
Kanskje er det best å slutte med Kant selv:
«Hav mot til å bruke din egen forstand!»
Det vil nok både Jaeggi og Garcès slutte seg til.
Litteratur
- Berndt, Heide, Lorenzer, Alfred & Horn, Klaus (1976) Arkitektur som ideologi, København, Medusa.
- Erikson, Erik, Fredriksson, Amira & Syssner, Josefina (2021) Opening the black box of participatory planning: a study of how planners handle citizens’ input, European Planning Studies, 1-19 (DOI: 10.1080/09654313.2021.1895974).
- Foucault, Michel (2007) Security, Territory, Population. Lectures at the Collège de France 1977-1978, New York, The New Press (finnes i svensk og dansk oversettelse).
- Garcès, Marina (2022) For en ny radikal opplysningstid, Moss, H//O//F.
- Jaeggi, Rahel (2023) Fremmedgjøring, Moss, H//O//F.
- Rabinow, Paul (1989) French Modern. Norms and Forms of the Social Environment, Chicago, The MIT Press.