Planlegging som bolverk mot rasering av norsk natur

Av: Jørn Cruickshank, Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder

Photo by Robert Bye on Unsplash

I anbefalingene fra ekspertutvalget for regionreformen, fremlagt 1. februar i år, leker man med «muligheten for å utforme regionale planer med særlig rettsvirkning med hensyn til arealbruk». Det regionale nivået skal altså kunne lage planer som kommunene er juridisk bundet til. Et eksempel kunne være at de nye regionene får makt til å beskytte friluftsområder fra omfattende hyttebygging, slik advokat Georg Fredrik Rieber Mohn og Bjørn Kaltenborn ved Norsk institutt for naturforskning tar til orde for i Aftenposten i disse dager. Men, den norske tradisjonen med sterkt lokalt selvstyre (i motsetning eksempelvis til det sentraliserte britiske systemet) setter foreløpig en stopper for forslagene om å frata kommunene råderett på dette feltet. Fortsatt er kommunale planer direkte juridisk bindende for tiltakshaver, mens regionale planer bare er retningsgivende for kommunene.

Kritikken mot bygdekommuners «rasering» av urørt natur i form av utbygging av høystandard hyttefelt er ikke ny. Som svar får vi lokale ordførere som hevder at turisme er redningen for fraflyttingstruede fjellkommuner. I dette spillet aksentueres konflikten mellom det nasjonale og det lokale. Samtidig behandles «kommunen» som èn aktør. Det er en underliggende antakelse om at i den norske bygdekommunen produserer en uheldig allianse mellom grunneiere, utbyggere, administrasjon og det politiske flertall beslutninger som er til skade for lokalbefolkningen og de norske naturverdiene. Lokaldemokratiet er med andre ord ikke i stand til å håndtere de langsiktige hensynene til natur og lokale kvaliteter, så derfor må det fratas makt.

Det er minst tre problemer med dette narrativet: 1. Det representerer en underliggende normativitet, hvor det antas at stat/region har et riktig og objektivt svar på hvordan naturen skal forvaltes. 2. En fremstiller det lokale som èn stemme, som om det ikke er konflikt mellom vern av lokal kultur og natur og en markedsbasert turisme-diskurs. 3. Implisitt i kritikken er også en underkjennelse av lokal planlegging som fag og praksis. Lokal planlegging fremstår dermed som det samme som lokal utvikling.

Men planleggingsfaget har siden sin spede begynnelse alltid hatt en annen ambisjon enn krefter som ensidig forfølger økonomiske mål. Planlegging forsøker å motvirke en tilfeldig eller utbyggerstyrt utvikling. Å planlegge, også på mindre steder, handler altså ikke om å tilfredsstille en neoliberal agenda hvor entrepenører får frie tøyler til å skape endogen vekst, men det handler om å inkludere og mektiggjøre sivilsamfunnet. God planlegging sørger for at de mange dimensjonene av hverdagslivet på et sted informerer kollektiv handling.

Det er vanskelig å være uenig i at hensynet til lokalbefolkning og naturen blir neglisjert i mange hyttekommuners kommodifiserings-tenkning. Men er det ikke klokt å svare på dette problemet ved å stimulere til bedre lokal planlegging, hvor utvikling styres av lokale behov både for økonomisk utvikling og ivaretakelse av stedskvaliteter? Heller det enn et normativt og i verste fall statlig/regionalt bidrag til å begrense utviklingsmulighetene til kommuner utenfor de urbane agglomerasjonene.

Lokal planlegging står svakt som argument fordi erfaring tilsier at planleggingen er reaktiv og at plandokumenter ofte er for svakt forankrede; de makter ikke å legge føring på utviklingen.

Problemet med en for sterk kommodifisering av landsbygda bør likevel løses ved å styrke plankapasiteten lokalt. En bør jobbe med prosesser som skaper bedre forankrede planer. Slik får også mindre kommuner strategier som er tydelige nok til å begrense uvettige private initiativer. Da må planleggingen forlate ambisjonen om at det fins et objektivt riktig mål for god utvikling og at oppgaven er å temme og kontrollere utviklingen. Planleggeren må ikke stille seg utenfor de sosiale prosessene og tenke at hun skal kontrollere disse. Hun må heller omfavne den lokale kompleksiteten, se seg selv som en av flere krefter som bidrar til utvikling og tenke at målet må være å bøye denne i en litt mer bærekraftig retning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.