Av: John Pløger, Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder
Kunstsiloen har fått en direktør med destinasjonskompetanse og det er derfor spennende når siloens kuratorer forteller om kunsten i huset. De føler seg under et vist press og finner det nødvendig å skryte unødig med at de har en samling ‘få andre museer kan skilte med’, ‘unike rom på høyt internasjonalt nivå’, ‘unikt som bare finnes her’, og at de vil få ‘Nordeuropas mest spektakulære museer’ til å vise det frem. Man føler det er nødvendig å tale museet opp, men ingen av påstandene vil holde for en analyse.
Museets kuratorer (Fvn 24.01.18) viser ambisjoner, retning, overblikk og visjoner, hvilket er fremragende. Det blir sikkert varierte utstillinger og dermed et spennende museum å besøke. Ialfall de første årene og iallfall lokalt. Artikkelen presenterer den ‘nordiske’ komparasjon av bilde kunst, kunsthåndverk, samtidskunst og eksperimenter med mangfoldet av kunstarter som profilen og ambisjonen. Eksperimentet og samspillet mellom ‘forskjeller’ synes å være oppe i tiden, hvilket for eksempel Munch-museets seneste års utstillinger vitner om. Folk liker ‘kommentarer’ til kjent kunst fra andre kunst-arter.
Museet skal ifølge artikkelen bringes opp i en ny divisjon, men hva taler vi da om? Samme liga som Tate Modern i London, Aros i Aarhus, Moderna Museet i Stockholm? Nei, det ser ut til å være de som har Nordiske samlinger og er ‘regions-museer’? Hvem er den destinasjons-turist som det tenkes på?
- Museet skal, forstår vi, fungere som et arkitektonisk ikon og landemerke.
- Rommene blir ‘unike’ utstillingsrom’.
- Kunsten presenteres i sin historiske kontinuitet med et argument om at det finnes en felles nordisk kunsthistorie.
Altså arkitekten og kunst-spesialisten? En slik avklaring og diskusjon raser andre steder og især nasjonale museer er kritisert for å presentere kunsten som nasjonal identitets-bygger fremfor å se kunsten i dens konfliktuelle samtid og ift andre kunst-uttrykk og stiler. Historisk kontinuitet er alltid den ‘pene’ historie. Når kuratorene har engasjert Elina Brotherus til et fotoprosjekt om ‘Sørlandet som sted’ for å understøtte en sørlandsk ‘identitet’, så skal hun ikke vise narkomane livsstiler, religions-kritikk, tomheten i landskapet, klima-forandringer, men det estetisk vakre i det sørlandske landskap.
Det antydes at museet setter seg i førersetet for å skape kulturelle ‘klynger’ og relasjoner mellom kunstnere, og den eksperimenterende kraft som kan komme ut av dette er spennende. Eksperimenter på museet blir ikke Kina- eller Israel kritiske eller en kritikk av kjønnets rolle på Sørlandet, cyber- eller transhumanisme.
Museet skal også bli en katalysator for en sterk og voksende kreativ urbanisme. Men det krever at byen har insentiver og det har de ikke. Så her må destinasjons-direktøren på banen. Kunst- og kulturturisten er både den motiverte, den som er på sight-seeing og dropper forbi, den ‘overfladiske’, den ‘medfølgende’, og ‘tilfeldig’ kunst-turist. Den ‘motiverte’ turist er den kunst-turist destinasjons-strategien retter seg mot, og museet håper sikkert også på den ‘tilfeldige’ besøkende som får en god opplevelse på museet. Museet må være for alle disse, og skal samtidig være et ‘kulturhus’ for Sørlandets kunst. Dette krever at mangfold kan komme til uttrykk i praksis og at det er en åpenhet overfor det nye og oppkommende. Museet får ikke plass til performance kunst, video-kunst, cyber-kunst, experimentel kunst, spontan kunst, eller hvor skal de være og hvilke fri-rom får de?
Og hva med borgeren som liker kunst, men egentlig ikke har forstand på den. Vi skal ha variasjon, nye kunst-opplevelser hele tiden og de skal ramme emosjonelle krefter, da vi ikke har forstand på kunst-historien. Såfremt huset er stort nok til å romme alle interesser, gjelder det også budsjettet, ambisjonene og kreativiteten i museet? Og hvor mange destinasjons-turister rommer konseptet ‘komparativ nordisk kunst’? Øvelsen har vært utført mange ganger allerede, hva blir det spesielle i Kristinansand som folk vil reise etter? For å si det slik: ‘alle’ har en Asger Jorn, men få utenfor Sverige en Zorn? Ingen har en samling på ‘nordisk surrealisme’, men den passer ikke inn i en profil om nordisk og norsk kunst 1930-1970? Og hadde Sørlandet noen surrealister?
Den nordiske profil blir sannsynligvis natur landskap, lys, romantikk, fargen, stillheten, innadvendtheten, bonden. Og da kuratorene forsøker å snakke museet opp i en internasjonal divisjon så er målgruppen masse-turisme (destinasjons-strategien) og ikke nisje-kunst eller eksperimenterende kunst. Såfremt det skal være et ledd i destinasjonsturisme så er det jo klart at cruise-turisten er en mulighet, men for kunstens skyld skal museet sammenligne sine ambisjoner med Louisiana’s internasjonale posisjon og Tate Modern profilen som ‘meget mer enn et museum’. Der skal være events, en internasjonal klasse bok-butikk, en kulturakse, en by med urbane kvaliteter, og en sterk profilering på hele by-opplevelsens estetiske og atmosfæriske kvaliteter. Det kan kunst-museet ikke alene, hva er byens bidrag?