Av:Kjell Overvåg professor på Universitetet i Agder i regional utvikling – samfunnsgeografi og Ulla Higdem profesor på Handelshøgskolen innlandet ved fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap.
Mange distrikter og småbyer i Norge har over lang tid hatt stagnasjon eller nedgang i befolkningen, og framskrivningene til SSB viser at denne utviklingen vil fortsette. I tillegg skjer det en aldring av befolkningen i hele landet, som gir sterkest utslag i distriktene. Distriktene har den høyeste andelen eldre som ikke er yrkesaktive. Likevel ser vi at den demografiske situasjonen blir i liten grad er lagt til grunn for den overordnede kommunale planleggingen og politikkutformingen
En typisk situasjon er at det i kommunenes overordnede planer (kommuneplanens samfunnsdel, planstrategier mv.) settes mål og visjoner om befolkningsvekst, og helst i de yngre aldersgruppene. Dette følges opp ved at det skal satses på å arbeide med omdømme, kommunikasjon og å gjøre kommunen mest mulig «attraktiv» i en konkurranse med andre kommuner, for derved å motvirke de overordnede demografiske strukturene. Mens den overordnede langsiktige planleggingen altså drømmer om tilflytting, ser vi at flere kommuner samtidig har et mer «realistisk» utgangspunkt for store tjenesteområder som helse og skole, hvor den forventede, men ikke ønskede, demografiske utviklingen legges til grunn for planleggingen.
Hva betyr det for kommunene og befolkningen at det settes slike urealistiske mål i den kommunale planleggingen? Vil planleggingen, ressursbruken og livet i distriktene bli bedre med et mer realistisk utgangspunkt? Ville det eventuelt kreve andre måter å jobbe med samfunnsplanlegging på? Dette er spørsmål som er aktuelle i et forskningsarbeid som forskere på URPLAN nå er involvert i. Prosjektleder er Høgskolen i Innlandet, og caset i forprosjektet er kommuner i Innlandet og Innlandet fylkeskommune. Målet med forprosjektet er å utarbeide et kunnskapsgrunnlag, og finne noen mulige måter å tenke nytt om planlegging i slike områder på, og skape et nettverk med andre forskere i inn- og utland. Denne basen utgjør et grunnlag for å utvikle et større forskningsprosjekt som vil involvere kommuner og regioner også i Agder, og forskere i andre land (Sverige er særlig aktuelt). Hovedprosjektet blir et samarbeidsprosjekt mellom kommuner, fylkeskommuner og forskningsmiljøene.
Spørsmål om en mer realistisk planlegging er et utfordrende tema å gå inn i, da det berører grunnleggende tenkemåter, tradisjoner og økonomiske systemer knyttet til at vekst er nødvendig og ønskelig i samfunnsutviklingen og i planlegging på kommunalt nivå. En kan stille spørsmål om hvem sine interesser samfunnsplanleggingen representerer når demografisk vekst gis så stor oppmerksomhet? Står hele kommunen bak, eller er det grupper som ønsker større oppmerksomhet mot de som allerede bor og virker der? Hvorfor står vekstmålet egentlig så sterkt?
En dominerende forestilling er at det bare er i samfunn i vekst det er godt å virke og bo. Derfor er det politisk rasjonelt å markere politisk og planfaglig optimisme. FOUI-aktiviteter har tilsvarende gitt mest oppmerksomhet til strategier for vekst, både internasjonalt og nasjonalt. Forskere og konsulenter har prioritert for å komme politikere og planleggere som forutsetter vekst til unnsetning. Er det mulig og ønskelig å utvikle alternative tenkemåter og fremtidsbilder for hva som er gode steder og liv? Eller må en ha denne «urealistiske optimismen» for å holde motet oppe og ikke gi opp i det lokale plan- og utviklingsarbeidet? Kan en mer realistisk tilnærming føre til lite fruktbare motsetninger mellom politikere som vil/må holde troen om befolkningsvekst og planleggere som har et mer faglig utgangspunkt?
Vi mener dette er et svært sentralt tema å utforske, og at nåværende praksiser i for liten grad har turt, evnet og/eller villet forholde seg til sannsynlige utviklingsbaner. En mer realistisk tilnærming vil kunne bidra til at ressursene brukes bedre til å utvikle gode samfunn for dem som bor, besøker og ønsker å flytte til og arbeide på disse stedene. Utviklingen skal naturligvis ikke «stoppe opp» med denne tilnærmingen, en skal derimot rette oppmerksomheten mot å utvikle gode tjenester, levekår, arbeid mv. for eksisterende og nye innbyggere, men innenfor rammene av den forventede demografiske utviklingen. En slik tenkning er på linje med den nylige fremlagte NOUen fra Demografiutvalget, som også påpeker at dette krever aktiv innsats både fra kommunene og fra staten.
En realistisk tilnærming bør utvikles med utgangspunkt i det lokale nivået, av politikere, forskere, planleggere og andre relevante aktører i samspill. Dette utgangspunktet bryter med det rådende vekstparadigmet og forskning og praksis innen planlegging er i dag svakt utviklet både teoretisk og praktisk i forhold til en slik tilnærming. Vi ønsker at det arbeidet som her er satt i gang kan bidra med kunnskap som vil bidra til økt forståelse og avklaringer om en mer realistisk tilnærming er ønskelig og mulig.
———–
Andre oppslag om prosjektet:
https://radio.nrk.no/serie/ekko/sesong/202102/MDFP02001721#t=37m43s
NOU 2020: 15. (2020). Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-15/id2788079/