For mye demokrati i planleggingen?

Av: Jørn Cruickshank, Institutt for Global utvikling og samfunnsplanlegging, UiA

NHO fikk under Arendalsuka i sommer mye blest rundt sin perspektivmelding, der de var bekymret for ungdoms manglende tro på demokratiet.

Photo by Annie Spratt on Unsplash

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner reagerte på dette utspillet og mente NHO svartmalte ungdom uten grunn. Julie Borge i Raftostiftelsen fulgte opp dette når hun mente det var demokratiet og ikke ungdommene det var noe feil med. Det viktige spørsmålet slik jeg ser det er ikke hvordan vi skal opplyse ungdommene om viktigheten av demokrati. Spørsmålet er hvorfor mange ungdommer vender ryggen til demokratiet.

I en undersøkelse fra Universitetet i Oslo kommer det fram at ungdom er bekymret for klimaet på jorda. En av ungdommene etterspør: «At de som sitter på toppen, begynner å gjøre noe snart, fordi vi har liksom sett at det går ikke så bra med miljøet i 30 år eller noe sånt, og det har kommet veldig få store tiltak som har virkelig gjort en forskjell». De ser altså ikke på politikken som løsningen, men ønsker heller at staten griper inn og lager lovverk på klima, etter modell av den suksessrike røykeloven.

Det er tegn til at de unge opplever politikere og demokratiske prosesser som uegnet for å løse de virkelig store problemene. Hvis det er et snev av sannhet i dette så er det ikke ungdommene, men demokratiet vi må fikse.

Hva mer presist kan gjøres med det demokratiske system? En løsning er paradoksalt nok å redusere litt på folks anledning til å medvirke og dermed gjøre planleggingen mer effektiv. Politikere, næringsutøvere og «mannen i gata «har i etterkrigstiden fått stadig mer innflytelse, på bekostning av kunnskapsinstitusjoner og eksperter, og selv om dette høres bra ut så er det et spørsmål om dette kan gå for langt.

Hvis vi ser på hvordan planleggingen av byer og steder har endret seg, får vi en illustrasjon på dette. I arealplanleggingen fikk vi først en endring i 1965, da det i ny Plan- og bygningslov ble bestemt at alle planer må godkjennes av kommunestyret. Denne ordningen erstattet opplegget hvor bygningsrådet utviklet og godkjente sine egne planer.

20 år senere ble det også tillatt for private å utvikle og fremme planer, ikke bare byplankontoret. Slike private planer måtte så administrasjon og etter hvert politikerne gi en grundig og forsvarlig vurdering. I kjølvannet av dette er de private utbyggingsaktørene blitt flere, mer ressurssterke og har høy kompetanse på hvordan de skal utvikle prosjekter som politikerne vanskelig kan sette seg imot.

Makten er altså flyttet fra teknokratene og ekspertene på planlegging i det offentlige, til folket, gjennom politikerne, og de private aktørene. Går vi 90 år tilbake i tid ser vi tydelig kontrasten til denne modellen.

De første 20 årene etter andre verdenskrig regnes som Arbeiderpartiets og landsfader Einar Gerhardsens storhetstid. Fra 1945 til de borgerlige overtok makten i 1965 lå oppslutningen om DNA stabilt rundt 45%. I en fersk biografi mener forfatter Helge Røed at Ole Colbjørnsen fra Risør spilte en sentral rolle i dette prosjektet. Hvordan belegger Røed denne påstanden?

I tiden etter det globale børskrakket i 1929 var det en dominerende forståelse at økonomiske lover er noe politikere bare må forholde seg til. Politikere «ventet» altså på at verdensøkonomien skulle begynne å ta seg opp igjen. Det var her Ole Colbjørnsen, med sin erfaring fra arbeidet med å lage femårsplaner for Russland, åpnet øynene i Norge for at framtiden kan planlegges. Staten kan rett og slett sette seg noen mål og begynne å påvirke økonomien for å nå målene. I dag er dette selvsagt tenkning, men på Colbjørnsens tid var dette nytt.

Sammen med Norges første geograf, Axel Sømme, utarbeidet Colbjørnsen, nærmest som et privat prosjekt, ifølge Røed, Norges første treårsplan. Og enda viktigere ble det at de fikk laget den kjente brosjyren: Hele folket i arbeid, med undertittelen By og land-hand i hand.

Brosjyren ble trykket i 1 million kopier (i et land med 2,8 millioner innbyggere) og fikk enorm betydning for å markedsføre Arbeiderpartiets framtidsoptimistiske prosjekt. I Røeds biografi blir en slått av den selvsikre og faglig dyktige strategen fra Risør. I kulissene designet han mye av den planlagte moderniseringen og industrireisningen i etterkrigstidens Norge.

Et eksempel fra Sørlandet i dag blir en tydelig kontrast til dette top-down og ekspertstyrte regimet. I Kristiansand jobber nå planadministrasjonen for å stoppe utbyggingen av 300 nye boliger på Hamrevann, ganske langt utenfor sentrum av byen, fordi de mener det vil bidra til miljøfiendtlig byspredning. Saken startet med at utbyggere på eget initiativ utviklet et prosjekt på Hamrevann og sendte inn et planinitiativ på dette. Administrasjonen har avvist saken på formelt grunnlag.

Men ifølge Plan- og bygningsloven kan utbygger anke et slikt avslag og be om at administrasjonen overprøves av politikerne. Saken var nylig oppe i bystyret og utbygger fikk medhold, sannsynligvis til administrasjonens store frustrasjon.

Makten er altså nå flyttet fra planleggerne til folket og private utbyggere. Det er prisverdig at politikerne er opptatt av at kapitalen må få jobbe under forutsigbare rammer, men for mange klimabevisste ungdommer er jeg redd dette bare bidrar til en enda svakere tro på demokratiet som løsningen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.