Et mangfold av utfordringer krever et mangfold av utviklingsstrategier

Av: Magnus Skålhegg, masterstudent i Global utvikling og samfunnsplanlegging, UiA

Photo by Kaleidico on Unsplash

Stedsutvikling i Norge er i de fleste tilfeller dominert av en markedsstyrt tilnærming, vi kan med fordel bli mer kritiske til valg av utviklingsstrategier.

I februar var det nasjonal masterklasse i Kristiansand. Et flott arrangement som gjorde det mulig for både studenter og forelesere å møte hverandre på tvers av fagmiljøer. I den forbindelse fikk jeg snakke med en planlegger som nylig hadde tatt opp en stiling her i Norge. Hun hadde tidligere erfaringer fra Canada, Italia og Finland. Hva som var interessant i denne sammenheng, var at vedkommende mente at Norge var det landet hvor stedsutvikling helt klart foregikk mest på markedspremisser. Først tenke jeg at det hørtes litt rart ut.

Så, jeg spurte henne om hun faktisk mente at markedsstyrt stedsutvikling var mer dominerende i Norge enn i Canada? Og at Finland hadde større innslag av offentlig stedsutvikling? Hva jeg i praksis spurte om var om Norge var mer markedsliberalt enn Canada og Finland mer keynianistisk (aktiv offentlig styrt intervensjon) enn Norge. Svaret var, at jeg ikke hadde misforstått – all hennes erfaring tilsa at dette var tilfellet. Med stedsutvikling på markedspremisser mener jeg en praksis hvor det er private aktører som setter agendaen, fremmer forslag til utvikling og regulering, og hvor det offentlige i hovedsak kun responderer på private insentiver.

Svaret hennes fikk meg til å tenke på en samtale jeg hadde med en som arbeidet med byplanlegging i Oslo, denne gange fra næringslivet side. Det er ikke ofte jeg møter en som er såpass godt plassert i utviklingen av hovedstaden, så jeg tenkte at det ville være interessant å spørre om hva vedkommende tenkte om utviklingen i Oslo, at stadig større grupper av unge mennesker blir presset ut av boligmarkedet. Jeg spurte, hva skal man gjøre hvis man ikke har foreldre som kan hjelpe til økonomisk? Og hva han trodde om den fremtidige utviklingen? Oppsummert var svaret: at han ikke hadde noe tro på at utviklingen kommer til å endre seg, at det ikke finnes noen erstatning for de som ikke kan få hjelp av sine foreldre – de stiller med et alvorlig handicap. Han la til, at utviklingen er beklagelig, men at det ikke er så mye gjøre med – vi lever tross alt innenfor et økonomissystem. Et klart og tydelig svar!

Hva jeg ønsker å vise med disse erindringene er at Norge i dag, er på enkelte områder et land som er dypt innvevd i nyliberalistisk tankegang, til det punkt hvor det kan virke som at vi har begynt å bli ukritiske ovenfor utviklingsstrategien. Det er en selvfølgelighet at utvikling er grunnet i markedsbehov og utføres best av private aktører. I mange tilfeller kan det være riktig. Vi lever tross alt i et suksessfullt land hvor markedsstyrt utvikling har vært den dominerende utviklingsstrategien i flere tiår. Spørsmålet blir heller om vi har blitt for vant til og naive ovenfor valg av styringsformen – at vi i for stor grad binder oss til en markedsstyrt utviklingsstrategi med de muligheter og begrensninger det medfører, uten å reflektere over det.

Ta byutvikling som et eksempel. En klassisk kritikk av dagens utvikling er (som jeg har hørt i hele min levetid) at alle steder blir like. Det er ikke bare de samme butikkjedene og produktene som dukker opp, men også det samme designet og uttrykket. Samtidig forsvinner hjørnesteinsbedrifter og lokale særpreg. Med andre ord, våre byer blir generiske. For Oslo sin del (men også andre byer) er vi på god vei til å press samfunnsgrupper ut av byen, altså vi får mer segregering. Men så vidt meg bekjent, finnes det ikke noen politiske mål eller visjoner som ønsker å gjøre våre byer generiske og segregerte! Det er motsatt, vi ønsker byer med særpreg og mangfoldighet – en by for alle.

Nylig ble det annonsert at bygulvet i Bjørvika blir solgt til Madison International Realty, et amerikansk eiendomsselskap. Det er ingen grunn til å betvile at Madison kan være en god utvikler, men det blir spennende å se hva resultatet blir. Blir det virkelig et bygulv som representerer byens mangfold og særegenheter? Eller ender vi opp med et bygulv som blir eksklusivt og generisk? Jeg holder en knapp på det siste. Og skulle det bli slik, så er det ikke Madison som skal holdes ansvarlig, men utviklingsstrategi, den som gjorde det mulig for Madison å bli arkitetken bak bygulvet i Bjørvika. Det er i så fall ikke eiendomsselskapet sin feil, men vår.

Når det blir store forskjeller mellom de visjoner og mål vi har for samfunnet vårt og den realiteten vi lever i, så må det være lov å gjøre seg noen kritiske refleksjoner. En markedsstyrt utviklingsstrategi basert på markedsliberale prinsipper er ikke verdinøytral eller naturgitt – slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. En slik strategi kommer med et eget sett av rasjonaliteter, logikk, moral, legitimitet og handlingsrom. Valg av utviklingsstrategi gir både muligheter og begrensninger.

Dette hinter til at forskjellige utviklingsstrategier er å foretrekke for å oppnå forskjellige mål. Hvis det er slik at byene våre blir generiske, mister særpreg (noen kaller det identitet) og presser lokale aktører ut av byen, så kan det hende at man må benytte seg av en annen utviklingsstrategi som vektlegger andre premisser høyere enn fortjeneste. Hvis man ønsker å holde på det lokale særpreget og mangfoldet, så kan det hende at det i enkelte områder trengs et tak på husleien, og at det området forbeholdes mindre stedbundne aktører, som ikke vil klare en direkte konkurranse med internasjonale kjeder. Hvis boligprisene blir et samfunnsproblem, er det siste vi skal gjøre å naturalisere utviklingen! Det kan faktisk hende at vi ikke har valgt den beste fremgangsmetoden, og at vi har mye å vinne på å benytte oss av flere utviklingsstrategier. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.