Bærekraft på Lagmannsholmen

Siden publiseringen av «Vår felles framtid» i 1987 har bærekraft spilt en stadig viktigere rolle i diskusjonene om hvordan vi skal utvikle vestlige byer.

Av: Jørn Cruickshank, Institutt for Global utvikling og samfunnsplanlegging, UiA

Denne kronikken er først publisert i Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/mening/leserinnlegg/i/EajwKo/baerekraft-paa-lagmannsholmen

Utbygging av Lagmannsholmen er en god anledning til å prøve ut nye måter å utvikle bærekraftige byer på,  FOTO: JIM RUNE BJORVAND

Brundtland-kommisjonen argumenterte for at økonomisk vekst og bærekraft lar seg forene, at økonomien kan vokse samtidig som belastningen på miljøet reduseres. Å utvikle kompakte byer, å fortette, er eksempel på hvordan dette visstnok skal la seg gjøre. Ved å konsentrere befolkningen i nærheten av deres arbeidsplasser og de tjenester de har behov for, kan befolkning og konsum øke, uten at utslippene blir større. Når det offentlige anvender denne logikken og dernest inviterer utbyggere til å svare på utfordringen, er det enkelt å forutsi resultatet. Vi ser det i de mange boksene som vokser fram i norske byer og som arkitekturopprøret og eksempelvis våre nye masterstudenter reagerer på. I Kristiansand er den tette bebyggelsen på Tangen, Kongsgård park, Marvikssletta osv. gode illustrasjoner.

Kritikken mot denne enkle koplingen mellom byutvikling og bærekraft vokser mer og mer. En av innvendingene er den sosiale dimensjonen, at utbyggingsprosessene går for fort og at «boksene» utvikles i utakt med det miljøet de plasseres inn i. Blokkbebyggelse som kommuniserer dårlig med gatene rundt blir ikke nødvendigvis tiltalende selv om arkitektene tegner inn grønne plener på taket av åttende etasje. Den andre innvendingen er at den sterke alliansen mellom det offentlige, som sverger troskap til Paris-avtalen, og markedskreftene, fortrenger de eksisterende eller mulige beboernes perspektiv. I tillegg fortrenges alternative måter å løse bærekraftsutfordringene på.

Selvsagt er det en sammenheng mellom sosial, økonomisk og økologisk bærekraft, men mer og mer tyder på at alliansen mellom de to siste, økonomi og globalt klima, har fått lov til dominere for mye. Det er som om man tenker at nå haster det så mye at vi har ikke tid til den sosiale biten, vi må få inn markedet som effektivt kan bygge oss ut av problemene. Under her ligger også troen på at vekst er uunngåelig.

Vi ser det i prosessen rundt utnyttelsen av Lagmannsholmen nå. Etter at containerne er flyttet er dette et åpent område ned mot sjøen som i utgangspunktet ingen har investert verken idéer eller følelser til som et byrom. En kunne tenkt seg mange alternative tilnærminger til en bærekraftig utvikling av området, altså en utvikling som ivaretar alle tre dimensjonene. Svartlamoen-modellen i Trondheim har fokus på delingsløsninger, beboerdemokrati, mangfold, lav leie og gjør-det-selv-prinsipper. Beboerne avgjør i fellesskap hvordan de ønsker å ha det sammen og hvordan området skal utvikles videre. Hva med å anvende noen av disse prinsippene i prosessen med å forme Lagmannsholmen? Modellen er såpass vellykket at den nå er utvidet til andre deler av Trondheim.

Utbygging av Lagmannsholmen er en god anledning til å prøve ut nye måter å utvikle bærekraftige byer på. Hva med å slippe de fremtidige innbyggerne inn i prosessen tidlig, slik at de deltar i utformingen av både sine egne boliger og fellesarealer? Å utvikle eller kopiere alternative modeller for finansiering av utbygging og leie- og eierskapsmodeller er en radikal tanke. Men en slik pilot passer godt inn i idéen om kommune 3.0, hvor det offentlige nå skal overlate mer ansvar og myndighet til innbyggerne. En slik prosess går ikke nødvendigvis på bekostning av økonomisk og økologisk bærekraft, slike hensyn kan bygges inn i modellen. En slik prosess ville bidratt til folkehelse gjennom at innbyggerne mektiggjøres og får en bedre kopling til det stedet de bor på.

Én kommentar til “Bærekraft på Lagmannsholmen”

  1. Hei, jeg opplever dette som en viktig refleksjon og har reflektert mye på dette selv, og med det ønsker jeg å legge igjen en liten kommentar.

    Jeg har nemlig bodd halvannet år i Lørenskog som er i rekord befolkningsvekst, og med en påfølgende masseproduksjon av lavblokker (særlig OBOS).

    For det første er det lite liv i disse bebyggelsene, slik at de nye blokkene kan oppleves som «spøkelsesbyer» kort tid etter at de står ferdig – og det ryktes om økt kriminalitet blant unge. Samtidig, etter å ha besøkt utallige hjem via jobb hjemmetjenesten, opplever jeg ikke holdbar kvalitet/standard på blokkene og mange brukere har frarådet meg om å kjøpe selv.

    I tillegg, kommunens umettelige fokus på å få tak over hodet til innflyttere oppleves ikke som bærekraftig da det går på bekostning av andre viktige aspekter og behov – og kanskje særlig denne berømte «eldrebølgen». Det bygges blokker, skoler og barnehager, uten at det prioriteres sykehjem og god nok dekning i hjemmetjenesten, som gjør at pasienter/brukere og ansatte føler seg overkjørt og glemt (hvilket går hardt utover både psykisk helse, psykososialt miljø og trivsel). I enkelte avdelinger er det ikke ressurser nok til å ta tak i økt sykefravær og ustabilt arbeidsmiljø, og jeg har blant annet sett en økende tendens til at eldre må sendes til kommuner en time+ unna, og skilles fra sine nærmeste fordi det ikke er plass til dem på sykehjemmene i Lørenskog. Dette er særlig vanskelig for ektefeller som ikke (lengre) kan kjøre bil.

    Jeg har i hvert fall en opplevelse av at slike prioriteringer, som kronikken beskriver, kan gå på bekostning av andre viktige aspekter, fordi midlene må fordeles – og det er vanskelig å vite hva som skal prioriteres først, fordi absolutt alt henger sammen.

    Takk for viktig refleksjon,
    Mvh Ingvild S.
    Sykepleier med master i Global Development Management

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *