av John Pløger, professor emeritus.
I dette innlegget presenterer John Pløger et notat om forholdet mellom metode, kritikk og akademisk ytringsfrihet. Han drøfter hvordan kritikk og metodefrihet på den ene siden er grunnleggende verdier i forskning, men på den andre siden kan komme under press. Blant annet peker han på hvordan forventninger om nytte, målbarhet og politisk relevans kan påvirke hvilke spørsmål som stilles, og hvilke former for kunnskap som blir anerkjent og verdsatt, også i akademia.
Redigert og språklig rettet av redaktør: Julie Bordevich.
Kritikk og metodefrihet – for hvem?
Dette notat bygger på en forsknings-debatt i URPLAN regi 04.05 2026, men står på egne bein.
Metode forstås gjerne som den måten en bestemt problemstilling møtes for å løse den, og for å få ny kunnskap via en induktiv, deduktiv eller abduktiv tenkning som benytter kvantitativ eller kvalitativ data. Metodens formål er å forstå, syntetisere eller ekskludere viten. Litt forenklet har vi to grunnleggende metoder. Den nomotetiske (lovmessighet) og den problematiserende, hvor den første søker sannheten og den andre kan ende i åpne svar. Metode er slik sett en analyseteknikk for å skaffe viten for erkjennelse.
For de som opplevde 1960-80tallets vitenskapskritiske konfrontasjoner må nåtiden fremstå som kanselleringens tid. Datidens dominerende kritiske vitenskapsteori – Frankfurterskolen og post-strukturalismen – fremstilles i dag som mulig fascistiske (Frankfurterskolen i Klassekampen) eller som en gruppe pedofile (f.eks. Michel Foucault i Morgenbladet). [1] Dagens vitenskapsforståelse synes dominert av empiricismens og solutisismen, hvor forventningen er at all viten skal være fokusert på samfunnspolitisk ønskede løsninger.
Det er kanskje ikke nødvendig å minne om at vitenskapens ytringsfrihet også forutsetter metodefrihet. De fleste vil også mene at de har denne frihet, men ytringsfriheten kan likevel begrenses på mange måter. For eksempel kan det være vanskelig å stille spørsmål andre ikke vil stille, eller gi kritiske svar som makten ikke ønsker å høre, dersom man trues på sin stilling eller mottar hate-mails.
Kritikk er et honnørord blant akademikere, men hva er det i praksis?
Kritikk er …
Kritikk kan være både identitær, kulturalistisk, pragmatisk og radikal, men kritikkens grense går i praksis ved ytringsfrihetens grense. Filosofen Voltaire er tillagt setningen, ‘Jeg er uenig med det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det’ [2]. Opplysningsfilosofen Immanuel Kant skrev 1784, «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet … Hav mot til at bruke din egen forstand!». Han tilføyde, «Det er så bekvemt at være umyndig» (Kant 1987:82).
Både metode, teori og kritikk vedrører ulike former for erkjennelse. Noen bruker (a) Marx’ begrep om fremmedgjøring gjennom arbeid, andre (b) Freuds teori om det ubevisste som oppstår gjennom fortrengninger, (c) språket som en disiplinerende iscenesettelse av betydning og mening (Foucault, Barthes, Derrida), eller (d) symptomal lesing (Althusser), der man påviser «kulturforståelser, fortrængninger, benægtelse, forskydninger og fortætninger i et tekstkorpus» (Schmidt 1985:11).
Dette er eksempler på kompromissløs kritikk, der det dreier seg om intellektuelle som sto imot sensurering og forfølgelse. Noen erfarte akademisk ekskludering [3], og det er et poeng at et samfunn kan hevde at det bygger på vitensfrihet samtidig som det begrenser ytringsfriheten. Det skjedde for eksempel da jeg selv engang ble nektet adgang til Kultur-departementets arkiver, selv om de er offentlige vitens-arkiver. Politikken fremhever vitens-demokratiet samtidig som den begrenser ytringsfriheten.
Vitensfrihet og ytringsfrihet
Det finnes et verdi-bakteppe for den pågående kampen mot marxisme, kritisk teori, post-strukturalisme og dekonstruksjon som over tid har vokst frem i borgerlig og venstreorientert politikk og i deres aviser. I vesten har det foreløpig kulminert i Trumps USA.
Ytringsfriheten problematiseres på mange måter, også av akademikerne selv. Et sitat kan illustrere dette:
Akademikerne får offentlig finansiering og beskyttelse til at forske, tenke og ytre seg fritt, under [den politiske] forventning om at samfunnet og makteliten får noe verdifullt i retur. (Statsviter Tore Wig, UiO, Morgenbladet nr.46, 2025, s.20-21).
Forskning skal underordne seg politikk, den skal være makt- og samfunnspolitisk nytteorientert. Wig mener selv at forskning kun skal ha «kausale formål», og at dette styrkes dersom det som «standard» benyttes modeller som inkluderer «kontrafaktiske, konfunderende faktorer» og som har «en eksplisitt slutningslogikk» (Morgenbladet Nr.14/26:26). Det Wig sier er at analysens kausalitets sikkerhet sikres om man inkluderer det som taler i motsetning til ‘fakta’, fordi analysen med dette har med, hva som virker som ‘forstyrrende faktorer’ for en logisk slutning. Metodens logikk blir dermed svarets sannhet.
Venstrefløyen har det vanskelig med den kompromissløse kritikken. En nylig overskrift i avisen Klassekampen (11.04.26:40-43) var ‘Nymarxister ble sponset av CIA’. Her finner avisen det opportunt å la en amerikansk forfatter formidle noen løgner om Frankfurterskolen. Et eksempel er at avisen skriver at Max Horkheimer, Frankfurterskolens grunnlegger, var indirekte skyld i Walter Benjamins (et medlem av skolen) selvmord. Dette fordi Horkheimer ikke ville sende 200 Dollar til Benjamin så han kunne få en billett til USA og flykte fra nazismen. Realiteten var at Benjamin ikke kunne få et utreisepass av den franske stat og slik sett ikke kunne reise ut av Frankrike. En annen løgn, blant flere, er at avisen også skriver at Theodor W. Adornos (ledende teoretiker og filosof i Frankfurterskolen) «avanserte skrivemåte passet som hånd i hanske med den antikommunistiske propagandaen, som kom fra det amerikanske statsapparat». Adorno skrev tvert om boken ‘Den autoritære personlighet’ som er en analyse, der han viser hvordan fascismen gror frem i demokratiske samfunn som USA.
Med dette bakteppe er det vesentlig å stille spørre ved kritikkens muligheter i en tid, hvor det kanskje er ved å gå opp for oss, at politikk ikke er demokratisk og ikke står opp for verken folket, demokratiet eller ytringsfriheten som de ufravikelige prioriteter for deres ansvar og deres beslutninger.
At forskning handler om vitenspolitikk er selvfølgelig ikke nytt, og at politikk foretrekker nytte og solutisisme er heller ikke nytt. Forskningsrådets programmer presser akademia til solutitisk forskning ved å fremme den neo-positivisme som Wig står for; en nytte-empirisme som tilfredsstiller politikken som etterspør ‘tallenes klare tale’.
Forskningen skal legitimere politikk, ikke kompromissløst utfordre den. Det kan skje ved å favorisere en ‘nøytral’ solutisisme (tallenes klare tale) og Wig forsøker å sikre makten til den metode-logiske slutningslogikk. En ufeilbarlighet som sikres gjennom metodens kausal-logikk, en ufeilbarlig objektivisme som politikken etterlyser.
Hvorfor Frankfurterskolen?
Post-strukturalismen og den utopiske tenkning forsøkes kansellert, men hvorfor Frankfurterskolen som ellers har hatt en sterk posisjon i Norge (se f.eks. Adorno 1976, Kalleberg 1970)?
Skolen er senest diskutert i Jaeggi (2024), hvor hun gir en innsikt i noen av dens grunnleggende prinsipper:
- Sammenhenger er bare tilgjengelig gjennom begrepet» (61).
- «Relasjoners indre dynamikk» er en fremmedgjøring av mennesker (‘usynlig styring’, kunne man si), og derfor må vi forstå under «hvilke betingelser vi handler» (64-65). I nettverk og relasjoner forsvinner menneskets selvbestemmelse og egen kraft.
- Livsformer – som er et grunnbegrep i f.eks. fenomenologien og også anvendes i planleggingens stedsanalyser – har et «sannhetsinnhold» ((57), men representerer også fortrengninger og regresjon.
- Og «motbilder» får konturer i motstanden mot de bestående holdninger og praksiser (77). Det analytiske begrep må derfor avsløre tenkningens doxa, selvfølgeligheter, grunnlag og bruk.
En slik posisjon kan synes elementær for dagens fenomenologer og hermeneutikere, men selv disse tenkemåter har noen kritiske terskler å forholde seg til:
- Språkets rolle: Språket er en re-presentasjon av en virkelighet og ikke virkeligheten. Ord har ikke en absolutt betydning, men re-presenterer en uttalelse om en virkelighet som er imaginær og ikke real (Martin Heidegger, Paul Ricoeur).
- Tolkning er en teknikk som verken er objektiv eller nøytral (Nietzsche, Marx, Freud).
- Vi må forstå talens betingelser, dvs det forhold at mennesket alltid taler ‘et sted fra’ under tvang fra setningens struktur determinans og dominante diskurser, og ethvert utsagn får spesifikke posisjoner innenfor de dominante diskurser (Michel Foucault, Jacques Derrida).
Det som er felles for både Frankfurterskolen, post-strukturalismen, fenomenologien og hermeneutikken er, med Jean-Francois Lyotards (1986:17-23) ord, at moderniteten ses som en «oppdagelse av virkelighetens mangel på virkelighet». Objektivismens krav om ‘virkelighet’ er et krav om «enhet, enkelhet, kommunikabilitet osv», sier Lyotard, og da det ikke finnes ‘sannheter’ blir «antydningen en nødvendig uttrykksmåte». Det betyr at intellektuelle og forskningen må erkjenne, at det «ikke tilkommer oss å levere virkeligheten, men derimot å finne på antydninger av det fattelige, som ikke kan fremstilles». De intellektuelle må, som Gilles Deleuze hevdet, hele tiden finne opp nye begreper for å forstå dype forandringer.
‘Virkeligheten’ er ikke objektiv tilgjengelig, fordi den er en relasjon og alltid i forandring. Vi kan ikke levere ‘virkeligheten’ eller ‘sannheten’ men prøver likevel. Slik sett er akademia ikke kommet videre fra det tidlige 1900tallet, hvor viten var basert på ‘resemblance’ (likhet med) eller ‘similitude’ (ensartethet) (Foucault 1998:270).
Dagens vitens-politikk hviler på sannheter og ikke tvil, fakta og ikke relativitet, aggregert viten og ikke vitens-mangfold.
En analyse er avgrenset, har et perspektiv, en teoretisk forståelseshorisont og et empiri-valg, men er ‘lost in translation’ vedrørende tolkningen av empirien. Nettopp tolkningens feilbarlighet burde fremme en forståelse for nødvendigheten av å erkjenne begrensningene i metoder som vil utsi en sannhet eller generalisere.
Hva så? Fra metode til analytikk
Å bruke begrepet ‘metode’ er belastet av dets positivistiske relasjon. Det kan forstås som en tenkning og praksis som påstår at det er mulig å finne en, om ikke sann så, verifiserbar og generaliserbar empiri via metodens immanenslogikk. Det kan eksempelvis være via bruken av ‘kontrafaktiske, konfunderende faktorer’ som sies å ‘sikre en eksplisitt slutningslogikk’. Dette er og forblir en illusjon om en struktur-kausalitet. En kan se en likende tenkning i medienes politikk analyser, hvor analysen er lik med å finne det politiske spillets struktur-kausale logikk (gjør a det, må b gjøre det, for å påvirke c).
Begrepet ‘analytikk’ burde overta scenen. Begrepet peker på at vi kan kartlegge, vi kan gå i arkivene, vi kan analysere tekster og vi kan observere, men ikke med ‘sannheten’ for øye. Vi kan imidlertid bringe relasjoner og forbindelser mellom elementer frem (f.eks. relasjonen mellom politikk, sunnhetsforskning og sunnhetsretorikk) og utstille dem på en synlig overflate, slik at folk selv kan ta stilling til analyser og funn.
Kan det i dette perspektivet tenkes en annen type empiri? Davide Panagia (2024) foreslår en ‘sentimental empiricism’ (en følsom empirisisme), som fokuserer på «particulars, sentiments, sensations, segmentation» (særligheter, sentimenter[4], fornemmelser, segmenteringer).
Med dette begrep peker Panagia på at det finnes dispositionelle krefter for handling og viten som ikke er strukturer. Eksempler kan være drifter som intimitet, begjær, fantasier og barndoms erfaringer. Slike krefter finnes i politikken og økonomien, noe den empiriske forskningen må avspeile når det fokuseres på (politiske) handlinger og praksiser. For eksempel er den ‘libidinale økonomi’ den egentlige økonomi i politikkens foretrukne markeds-politikk og spekulasjons-økonomi (Stiegler 2010).
Observasjoner og intervjuer har, uansett om det anerkjennes eller ei, en taus viten som Panagia omtaler som subjektiv viten. Subjekter møter verden blant annet gjennom fornemmelser og følelser som ikke kan generaliseres eller formodes å være en objektiverbar viten. Derfor bør menneskets omgang med verden forstås som primært umiddelbare betydnings-sansninger, hvor betydninger gis mening fra levd individuell livserfaring og personlig vitenshorisont.
Med andre ord, observert kvantifisert empiri er en utenfra kommende vurdering av en empiri som ikke er subjektets empiri. Det er slik sett en empiri som ikke tar hensyn til relasjoner mellom kontekst og sosiale krefter. En slik empiri har kun øyeblikkets relevans, den kan ikke generaliseres eller ontologiseres. Den ‘sentimentale empirisme’ skal, ifølge Panagia, fastholde, at det finnes mange usynlige, dype og evig foranderlige disposisjonelle krefter i spill i alle former for samhandlinger.
Den franske post-modernisme og post-strukturalisme var kritisk til tolkning, ut fra et perspektiv om at vi bare kan beskrive verden, og blir ofte kritisert for relativisme. Det kunne eksempelvis være Michel Foucault som relativiserer historien ved å vise at historien er diskontinuitet og ikke en lineær utvikling. Han viser, hvordan historiens linearitet er utvalgt av viten-makt relasjoner og slik sett representerer en selektiv fortid. Noe er valgt til, noe annet fra.
Fortiden er prekær som begrunnelse for å tale om nåtiden eller å tale om fremveksten av en felles kulturell identitet. Vi har arkivene, vil historikerne si, men vi har sjeldent hendelsenes genealogier – opprinnelige forbindelser[5] – for i arkivet finns kun det som er materialisert i tekster og ting. Våre begreper er også relative i den betydning at det er vanskelig å finne ut, hvordan og når et begreps betydning ble dominant, eller hvordan det ble institusjonalisert. Vi ser en bestemt betydning og mening vant frem, men undrer oss ikke over at det er skjedd på bekostning av andre betydninger og meninger som var i spill.
Vi vet ikke meget om kreftene som formet de begreper, ord og forståelseshorisonter, vi taler fra i dag, men vi vet ord og begreper gir individet en bestemt forståelseshorisont. Betydnings forandringer som er skjedd og skjer er derfor en viktig viten for å forstå samtiden. Ta for eksempel ordet demokrati: Betydningen av dette begrep ble innskrenket, da samfunnets eliter rundt omkring i Europa fant ut, at det representative demokrati tjente dem best. Demokrati ble lik det representative demokrati og ikke for eksempel det Athenske eller Khurdiske demokrati.
En ‘sentimental empirisisme’ er oppmerksom på at fortolkninger skjer i nåtid og kontekstuelt, og at tolkningen derfor er avhengig av de betydningene som er tilgjengelige her-og-nå. Metode og empiri må derfor, vil jeg hevde, ses som kommentarer, fordi det dreier seg om «å parafrasere og eksplisittere en teksts eller praksis overflate mening» (Dreyfus & Rabinow 1986:123) som den er synlig ved å foreligge som tall, tekster eller forskerens ordnede observasjoner. Empiri som fakta er en imaginær virkelighet, fordi fakta er (a) en metodisk-empirisk bundet tolkning, (b) må gis mening gjennom språket, og (c) er et faktum som bestemmes gjennom metodens objektivering av fenomener via statistikk og en ordnet empiri.
Utfordringer
På den ene siden er vi i prinsippet alle hverdags-positivister, da «al viden om virkeligheten stammer fra sanseerfaringen» (Pedersen & Toft 2005:57), hvor vitenskapen formodes å bidra til å vise «de iakttagelige realiteters orden» (Lyotard 1972:19) blant annet gjennom å akkumulere og aggregere empiri. Tanken er at dette skaper «øyer av determinisme» (113).
De som tviler på om en slik tenkemåte dominerer vitens-politikken kan lese forskningsrådets hjemmeside: Når «banebrytende forskning her [i Forskningsrådet] defineres som nyskapende, grunnleggende forskning som flytter vitenskapelige grenser, utfordrer etablert kunnskap og har potensial til å skape store, uventede fremskritt».
Her er det ordene ‘etablert kunnskap’ som avslører, at det vitenspolitisk etterlyses en adaptiv forskning, hvor man vil ha en aggregering av eksisterende (kontrollert) viten på feltet. Planforskningen svarer på dette, når den bidrar til å forbedre kontroll, effektivitet og styring av plan-prosesser gjennom studier av deltakelses-prosesser for å effektivisere prosessen eller foreslår juridisk bindende presiseringer av plan- og bygningsloven som fremmer styring, kontroll og makt.
Frankfurter skolen ville en immanenskritikk ved å ta (a) avsett i de «iboende» normer i «en bestående sosial situasjon», (b) lete etter «indre motsigelser», der hvor den rasjonelle tenking motsier seg selv, og (c) analysere for å «transformere» viten og praksis, dvs forandre den inngrodde forståelse, tenkning og praksis (Jaeggi 2024:107-108).
En måte å være metode-kritisk er slik sett å fremstille empiriens usammenliknelighet med de angitte fakta. Å sette søkelys på og fremstille det inkommensurable i empirien selv er en kompromissløs kritikk. Det må være en kritikk som står på utsiden av de herskende diskurser og (politiserte) gittheter, og som praktiserer en umedgjørlighet overfor å tilpasse seg. Det kunne være å tilpasse seg en selvlegitimerende fellesskaps idelogi, den politiske ide om at samfunnsøkonomi er lik markedsøkonomi, eller å tilpasse seg en statsvitenskap som fremmer legitimeringen av den politiske makts selv-konstituering [6] og omtaler det som demokrati.
Utsyn
I dette notat er det pekt på:
- Vi har valgenes svar, men det finnes ingen sannhet.
- Noen prioriterer valgenes egen immanens, det er empirisismens logikk. En deduktiv reduksjonisme hvor struktur-logikk og kausalitets-logikk former metodens svar.
Intet er absolutt tilfeldig og intet er absolutt relativt, men det er kreftenes skiftende relasjoner og forbindelser som skaper sammenhenger og effekter. Og det finnes alltid en relasjonenes tid og rom relativitet som kan spores i konteksten.
Wig sitatet viser, hvordan deler av akademia støtter en makt-politisk politisering av viten, men det tales ikke om slike politiserings vitens-autoritære muligheter her hjemme. Den mulige effekten viser USA i ren form; akademikere tvinges til å si bestemte ting og ikke kritisere USAs autoritær-demokratiske og rasistiske utvikling. De skandinaviske landene bruker den bløte vei til disiplinering og kansellering: ‘Vi har ytringsfrihet, men …’.
Det er kanskje en god ide på nytt å vende seg mot Immanuel Kant: Kritikk er å ‘ha motet til å vite’ og utvise en kompromissløs kritikk, men huske det også krever en radikal selvkritikk. Kritikk hviler grunnleggende på erkjennelsen av at viten undertrykker og blir politisert.
Kompromissløs kritikk betyr slik sett å ‘Gå til forskjellen, usammenligneligheten, og innrøm det sanne i sannhet ikke kan være sant’) [7].
Noter
[1] Også Simone de Beauvoir ble anklagd for pedofili, se «Beauvoir as a feminist neglecting her defense and accusations of pedophilia”, HSE Social & Education History, Vol.11:2, 2022.
[2] Det synes å være den engelske forfatteren Evelyn Beatrice Hall, som skrev en bok om Voltaire, som egentlig formulerte setningen.
[3] Feminisme, queer teori og studier, post-humanisme, more-than-human, affekt, performativ teori etc blir ikke tatt opp her, men især kjønnet forskning har opplevd diskriminering og hetz.
[4] ‘Sentiment betyr følelse, følsomhet, tanke eller anskuelse’ (Store Norske Leksikon).
[5] Foucault skiller mellom Entsthehung (opprinnelse) og Herkunft (stammen); den ‘diskontinuitive’ historie og den linære historie, kunne man også si (Foucault 1983:85-103).
[6] Valgbarhet, sperregrense, parti organisering, majoritetsmakt uten minoritets-beskyttelse. Spekuler eventuelt over, hvor miljø-politikken ville være med politisk minoritets-beskyttelse.
[7] For å parafrasere Jacques Derrida som taler om språket.