Noen av planleggingens besværlige temaer

av John Pløger, professor emeritus.

Hva er det egentlig som gjør planlegging utfordrende, og hvilke områder er det viktig å være bevisst dersom en vil arbeide for en rettferdig, demokratisk og inkluderende planlegging?

I dette notatet retter John Pløger oppmerksomheten mot noen av planleggingens mer besværlige temaer. Med inspirasjon fra blant annet Michel Foucaults maktforståelse og Jürgen Habermas’ diskursetikk undersøker han hvordan politikk, moral, maktforhold og forestillinger om rasjonalitet preger planleggingens praksis. Refleksjonene åpner for en bredere debatt om dagens samfunnsutvikling og om hvilken rolle planleggingen spiller i den.

«Notatet er ikke forskning, men en eksplorativ perspektivering for å spille inn til en debatt om selvkritikk og nye verdier», skriver Pløger. Med innlegget ønsker han å invitere til kritisk refleksjon og argumentasjon, også fra perspektiver som utfordrer eller motsier de presenterte refleksjonene.

Innlegget er kommentert og språklig gjennomgått av Julie Bordevich.

Introduksjon

Debatten omkring planlegging av bygde miljøer har flyttet seg siden 1980-1990tallet. Vi ser ikke lengre en refleksjon med utgangspunkt i psykoanalyse eller filosofi. Vi ser heller ikke en planleggingskritikk som setter søkelys på den hegemoniske diskurs spatiale dispositiv, dvs fysisk planleggings ambisjon er at komme ‘fra form til norm’ (Rabinow 1989). Ingen diskuterer lengre ‘den usynlige arkitektur’ (Werne 1987), men vi har et moralistisk perspektiv som fokuserer på ‘det stygge’ og ‘klassisisme’. Dette er blitt til tv-serier. Vi diskuterer ikke, hvordan planloven representerer den sterke og ikke sikrer svake borgere en egen stemme. Planleggings demokrati er i seg selv et besværlig tema, for ingen vil egentlig ha demokrati, kun det representative demokrati.

Dette notatet går inn i en rekke besværlige problematikker i (by)planlegging som for eksempel planlovens makt, medvirkning, aktiv handlingslammelse, rasjonalitet som moralisme, og ubesluttsomhet som et vilkår for praksis. Notatet er ikke ment som en provokasjon, for enhver kan konstatere problematikkenes faktiske eksistens ved å lese aviser, rapporter og studier av planpraksis. Norsk planforskning støtter opp om det politiske mål å styre og kontrollere gjennom en effektivisering av planprosessene og rasjonalisering av beslutnings- og styrings-mekanismene, men i tidsskrifter som Planning Theory and Planning Theory and Practice er der inspirasjons kilder for å tenke annerledes om planlegging via abstraksjon og filosofi.

Hvorfor er det tale om besværlige temaer og ikke bare vanskelige temaer? Dels på grunn av at det er temaer som ikke forsvinner. Det er temaer som fremstår som en effekt av plan-politikkens grunnleggende forståelse av seg selv, og derfor besværlige temaer som formodes at kunne løses via beslutninger, strukturer eller maktformer. Det er imidlertid tenkemåter og/eller praksiser, der vedblir å være til besvær dels fordi temaene tynger planpolitikkens og planleggingens (demokratiske, rettferdighets) legitimitet, og dels ved å være problematikker som ikke kan ekskluderes via jussen eller politikken.

Notatet kan selvfølgelig bestrides og blir det forhåpentlig. Der er også forutsetninger og argumentasjonskjeder som av plasshensyn ikke kommer frem, men et par forhold kan nevnes. Notatet bygger på Michel Foucaults makt-forståelse, hvor makt er en dispositiv kraft, der utøves men ikke eies. Planlegging er en ‘governing’ med en ‘governmentality’. Notatet bygger også på en drøm om engang å se Jürgen Habermas diskursetikk som grunnlag for politisk og planleggings kommunikasjon, og det bygger på håpet om engang å se et agonistisk demokrati realisert i politikk og planlegging.

Notatet er ikke forskning, men en eksplorativ perspektivering for å spille inn til en debatt om selvkritikk og nye verdier.

Politikk til besvær

Planlegging er politikk. Denne forståelsen har tidligere vært omstridt, men fremstår i dag som en legitim tilnærming. Det finnes røster (f.eks. i Danmark) som mener det er politikken som er problemet, når det gjelder å oppnå en langsiktig, holdbar planlegging. Årsaken kan være de direkte forhandlinger med investorer, kortsiktige politiske interesser, politiske prosesser som handler om makt før innhold. Både politisk og i mange plan-dokumenter bestemmes planleggingens tenkning og praksis som pragmatisk og avpolitisert f.eks. med bruk av ordet ‘inkrementell’. Og planlegging ses som en nødvendig streben etter en rasjonell og logisk styring og kontroll av samfunnet i forhold til de utfordringer som politikken definerer.

Alt dette er en del av politikkens politisering av planlegging og dens immanens kan beskrives slik: Politikk legger vekt på at planlegging er samordning og kontroll, der kan sikre forutsigelighet ved å representere felles verdier og normer. Planinstitusjonene fokuserer på kontroll, effektivitet, faglighet, og å få til konsensus eller samtykke omkring planer gjennom dialoger og offentlige møter. Planleggingspraksis har fokus på (både) styring, kommunikasjon, deliberasjon, vitens kvalitet, læring og å lytte.

Det er imidlertid sjeldent, det settes et søkelys på de pre-figurasjoner som legger til grunn for, hvordan det tenkes og reflekteres innen politikk og planlegging. Det vil si de ord, betydninger, moralismer, kulturelle prefigurasjoner, fordommer og for-domme (i fænomenologiens forstand) som former tenkning og praksis. De prefigurasjoner som aksepteres er planloven, presedens, planfagets hegemoniske diskurser og politiske beslutninger, men i dette er det kun få som setter søkelys på påvirkningskraften fra parti-politiske ideologier, kulturelle myter, eller ethno-kulturens dominante verdier.

Disse forhold berører, hvordan planleggingen fungerer som en demokratisk, rasjonell, rettferdig og fremtids-sensitiv praksis. Leser man f.eks. ‘kommunens samfunnsdel’ synes kommunene ikke å skjerme seg for besværlige temaer. Slike notater representerer tvert imot politikkens valg og interesser, og viser hvordan politikken forstår liv, sosial forskjellighet, planleggingens innsatsområder for styring og kontroll. De detaljerte krav til rommets design eller arealplanens funksjonelle sonering av hverdagslivet, viser at den fysiske planlegging er en ambisjon om å sikre en disiplinert bruk av steder via materielle strukturer, sonering og spatial design. Det tales ikke om hvordan samfunnsdelen og politikk politiserer planlegging og praksis, men utelater å foreta teori funderte og politikk kritiske analyser.

Man bevarer ‘troen på at helhetlig og langsiktig planlegging’ er mulig, og at planleggeren har ‘særlig plikt og ansvar til’ å knytte seg til denne samfunnsoppgave.1 Planleggingens ansvar er at oppnå konsensus eller samtykke omkring helhets-planlegging og langsiktige styrings-sikrende planer. Det er ikke viten og faglighet som alene begrunner dette, men at politiske vedtak og juridisk bindende planer kan være styrende for en rettet eller lineær fremtidsutvikling. Vi kan velge å overse det normativ-moralske i den plan-politiske forståelse av samtiden og fremtiden, men vi kan ikke overse at valg og beslutninger truffet i seg selv representerer en ekskludering av en annerledes eller kritisk faglighet og eksklusjon av visjoner som ikke passer inn. Dette er ikke en planleggings-prosess som gir mulighet for en grunnleggende kritikk av hegemoniske tenkemåter og praksiser eller utopier.

Temaer til besvær i planlegging

Planlegging er som politikk og som en offentlig prosess, en prosess som formes av lovens makt, en styrt medvirkning og aktørers aktive handlingslammelse.2 Jeg starter med fire utvalgte temaer som sjeldent vinner frem i forskning og debatt.

(Ex 1) Moral

Planpolitikkens og planforslags moral og moralisme er ikke åpenbar, men er synlig i retorikken. Gjennom antydninger snarere enn via klar tale. Det å moralisere er å «gøre sig til dommer over andres moral og livsførelse»3 og det er «selvretfærdighed og intolerance, der gør moral til et mål i sig selv» (Hansen 1992:8). Moralisme er at oppføre seg uetisk, fordi det skjer fra en «opfattelse af hvilke handle- og tænkemåder, der er rigtige eller forkerte, gode eller dårlige, især i henhold til en bestemt persons eller gruppes normsæt».4

I det spor representerer fysiske planer en normativitet om det ‘riktige’ liv, hvilket signaliseres som sonering og valget av materielle strukturer. Vi skal leve et ‘ordnet’ liv gjennom steds-form, romdesign og funksjonaliteter. Våre bygde miljøer designes politisk for fellesskap og med fokus på steds-identitet på bakgrunn av en ikke tematisert Vi-De tenkning. I denne tenkemåten ligger en antagelse om en felles kultur som gir en felles moral for dette Vi. Det er en moralisme som ekskluderer ‘det annerledes’, men impliserer at det finnes objektive forhold som danner en (kulturell, verdi) identitet. Identitetstenkningen understøttes eventuelt med henvisning til felles nasjonale symboler, det særnorske eller en norsk arkitekturstil. Orden fordrer ensartethet.

Samhandling og samskaping er i praksis fanget i noe som likner moralisme. Ethvert menneske bærer på moralismer også i deres jobb, og moralisme er derfor en prefigurativ kraft for tanke og handling. I tillegg finnes det performative moralismer i byggestiler med henvisning til f.eks. kulturarv eller fremstillingen av ‘stygt’ byggeri satt overfor ‘det gode og riktige’ byggeri (se f.eks. NRK serien ‘Stygt?’). Denne typen vurderinger og uttalelser fremstilles ofte som estetiske eller faglige, men uttrykker samtidig en norm om hvordan et sted «burde» være.

(Ex 2) Planlovens makt

Stortinget ser planloven som en mekanisme til å sikre samordning og bærekraft i samfunnet, og Statsforvalteren ser planleggingens rolle som at kunne samordne slik at ‘motstridende interesser ikke ødelegger for hverandre’ samtidig med at samordningen viser ‘det politiske handlingsrom’ som finnes.5 Dette er en ordre til planinstitusjonene om at finne det felles handlingsrom på politikkens betingelser, og det er et i praksis krav om å få til en inkrementell koordinering av forskjeller. En praksis, hvor stridende interesser må løses innenfor de politiske signaler og tolkninger av lovens rammer. Alle beslutninger oppfattes som endelige og fremtids sikres gjennom juridisk bindende planer.

Lovens status kan beskrives på følgende måte: Lovens makt er nøytral, da den er rettferdig i kraft av dommens objektivitet. Problemet er imidlertid at «lovens autoritet hviler bare på den troverdigheten man gir den» (Montaigne i Derrida 2002:30). Politikken unngår tanken om, for at parafrasere Derrida, at rettens innstiftelse handler om at «retten skulle være i maktens tjeneste – et lydig, servilt instrument» (33).

Vi er oppdratt til at loven er objektiv og planloven kollektiv rettferdig, fordi begge balanserer rettferdigheten og ikke tjener særinteresser. Loven og planloven er ikke sett som fortolkninger eller en maktens lov, men forstås som en organiserende mekanisme til at skape en rettferdig orden i samfunnet. Dommen fremstår som rettferdig utfra lovens bokstav og kan dermed ses som en kalkulert rettferdig dom.

Et organisert samfunn behøver loven, en regelbasert orden og et forvaltningssystem, men vi behøver også forståelsen for, hvordan dette hemmer tenkning og begrenser praksis. Rettferdighet er, med Derridas ord, «juridiko-etiko-politisk», dvs ikke bare etisk men også politisert (Derrida 2002). Loven er ikke tilfeldig eller nøytral, men en makt mekanisme som definerer det normale, det rettferdige, verdi-korrekte; kort sagt, moralen. Et lovbasert system vil se seg selv som etisk (‘alle er like for loven’) men ikke som moralsk. Selv om domme ses som objektiv-nøytrale og alltid med avsett i empirien (‘beviser’) og en domfellelse derfor skjer i objektivitetens navn, vil en dom som avgjør tvister kun være rettferdig til den ene siden i saken og urettferdig til den andre siden (Lyotard i Brügger 1990).6

(Ex 3) De-demokratisering gjennom medvirkning

At planloven også er om moral er tydelig med hensyn til medvirkning. Det antas at medvirkning gir ‘mulighet for innflytelse’ i form av innspill og forslag. Det tilføyes at dette letter den politiske beslutningsprosess, fordi planer og beslutninger da blir bedre forankret i lokalbefolkningen.7 Det er derfor høringer dreier seg om en introduksjon til planer som allerede er politisk – og ofte kapital og investor – aksepterte forslag, og ikke er et møte for (selv)kritikk eller nytenkning. Kommunikasjon handler om å sikre en ‘enhetlig forståelse’ av planen, hvor premissene er lagt, mens resultatet fremstår som en konsensus eller i det minste samtykke.8

Medvirkning er i den nederste delen av den vertikale beslutningsprosessen. Det er politikkene som (be)dømmer de innsigelser som fremkommer og som beslutter planen (ikke nødvendigvis ut fra viten, men alltid som politikk).

Det er loven som definerer planleggingens vertikale beslutnings hierarki selv om andre former for beslutninger kunne fremmes som f.eks. å prioritere lokaldemokratiet. Lokal-demokratiet har sine egne forunderligheter: Lokalviten har i seg selv liten plan-politisk interesse, om den ikke er interessant i forhold til den politisk aksepterte areal- og byggeplan (Pløger 2023), og det finnes ikke noe fora for striden om utopien eller håpet eller et fora for en permanent (selv)kritisk dialog om planer og lokalviten.

Borgerne føler seg ignorert og uten innflytelse.9 Når Plan- og bygningsetatens ‘medvirkningskoordinator’ i Oslo sier, «det er lett å forveksle medvirkning og medbestemmelse» (Røed 2018), kan vi godt tale om, at medvirkning er de-demokratisert. Prosess og resultat er iscenesatt utenfor dialogen f.eks. ved at kapital-interesser har hatt møter med politikere og planinstitusjoner. Slik må det være ifølge Plan og bygningsetaten i Oslo, for de understreker, vi lever «tross alt» i et representativt demokrati (Røed 2018).

Det er et demokrati som har en vertikal beslutnings-struktur, hvor ‘representative politikere’ bestemmer og beslutter, bestemmer hva som er rett og galt, fornuftig og rettferdig på vegne av folket. Innflytelse vil gi borgeren beslutnings-påvirkning, men de deltar kun for å sikre at «sannsynligheten for feil og omkamper [blir] mindre» (se note 1). Målet er at de sikrer en effektiv planprosess og implementering.

Hvem som er ‘berørte parter’ er beskrevet i planloven, men det er plan-myndighetene som beslutter, hvem som faktisk inviteres. De inviterer, som loven foreskriver, det organiserte samfunn (organisasjoner, vel og eierforeninger, lokalt næringsliv, skoler i området, eldre forsamlinger og liknende). Allment interesserte borgere eller folk med faglig kompetanse kan møte opp til høringer eller spille inn på nettet, men ingen av partene kan påvirke premissene for planen. Lokale berørte deltar først i den formelle høringsfasen, og da oppleves planforslaget «så grundig utformet, fremforhandlet og detaljert» at en reell endring fremstår som uoppnåelig. Innbyggerne tildeles «en reaktiv og protesterende rolle, og gis ikke muligheten til å spille en proaktiv og kreativ rolle» (Hanssen 2013).

Medvirkning er en plan-politisk øvelse i legitimering. Det er en prosess som skal «bidra til større aksept for valgte prioriteringer og løsninger» (se note 4), og folket har kun 6-8 uker til at forsvare deres selvinteresser. Det er en prosess som ikke rommer plass til striden, følelser, lokale erfaringer eller futurisme (en visjon eller spekulasjon om fremtiden), og det selv om disse kreftene alltid er til stede i folks liv.

Planinstitusjonene selv har faktisk en rimelig makt i prosessen i og med det er de som sorterer innkomne kommentarer og forslag fra medvirkningsprosessen, før planen (med anbefalinger) blir sendt til politikkene for beslutning. Men når oppgaven er å sikre politikken mot konflikter blir det en innstilling som hviler på (en formodet) konsensus eller (taus) samtykke. Det er planinstitusjonene som har innsikt i lokalområdets detaljer, ønsker og behov, men dette følges ikke opp i ‘sorteringen’ av lokale innspill eller i innstillingen til politikkene (Grange 2017, Eriksson et.al. 2021).10

Politikken har bevisst ignorert mer enn 30 års enslydende kritikk av medvirkning. Medvirkning handler ikke om ‘med virkning’, for å spille med Hanssens (2013) overskrift. Det handler om ‘uten virkning’, og når planinstitusjonene skal spille effektivitets rollen, får de ikke lov til å gi borgerne den kreative vitensrolle, de faktisk har kapasitet til.

(Ex 4) Aktiv handlingslammelse – selvinteressenes nødutgang

En helt oversett kraft i planleggings- og medvirkningsprosesser er, hvordan deltakere i samhandlingen konstruerer en aktiv handlingslammelse i forhold til visse problematikker eller forslag, som de ikke er interessert i (Berglund 2021).11

Berglund konkluderte i hennes studie av et regionalt samskapings eksperiment, at deltakerne i løpet av prosessen produserte rom for egen aktiv handlingslammelse. Kreftene i konstitueringen av en aktiv handlingslammelse er «den affektive dimensjon i språket, måten subjekter er tiltrukket av særlige signifiers [språklige betegnere] og de diskurser som mobiliserer dem» (8).12

De som organiserte prosjektet og prosessen var forberedt på at konflikter ville oppstå. Der var derfor en første fase som skulle lukke disse uenigheter gjennom en dialog som tok avsett i en debatt omkring hverandres posisjoner. Likevel ble konstruksjonen av en ‘aktive handlingslammelse’ et tilbakevendende problem og utfordring for prosessen.13

Den aktive handlingslammelse kan finne sted, fordi deltakerne allerede fra starten er «inkompatible» til hverandre i forhold til deres «persepsjon, verdier og agendaer» og prosessens temaer og innhold (153). Aktiv handlingslammelse kan også være uttrykk for at deltakeren vil forhindre, det foretas beslutninger eller valg som kanskje kan bli kontroversielle for dem, og derfor konstruerer de en posisjon, hvor de ikke kan eller ikke vil ta beslutninger. Det kan være uttrykk for, man ikke vil endre på status-quo samtidig med at man selv opprettholder en nødvendig fantasi om, det stadig er mulig at oppnå konsensus på andre områder i eksperimentet. For ellers burde man jo forlate prosessen, hvilket skal forklares.

Den aktive handlingslammelse formuleres ikke direkte overfor andre, og man uttrykker stadig at et ‘felles’ mål og en konsensus er mulig og ikke umulig (Berglund 2021:159). Alle ser seg som konsensus-villige deltakere, men de medvirkende konstruerte løpende deres antagonismer fremfor at gå inn i en (selv)avklarende og (selv)kritisk debatt om forskjellighetene og deres effekt på prosess og resultat.

Handlingstyper, passiv politikk, rasjonalitet

Den aktive handlingslammelse og dens mekanismer har ikke den store interesse i planforskningen, og det har heller ikke planleggingens moral(isme).

En dypt forankret morale er forestillingen om planlegging som en rasjonell handlingstype, hvor rasjonell betyder målstyrt og fremtidsrettet på bakgrunn av et vitensreservoar tilpasset målorienteringen (Aarsæther 2012). Denne rasjonalitet er ikke kun en teleologisk rasjonalitet og ikke f.eks. en etisk (real likhet), men det er også en dominant morale og orientering for praksis som er sikret hegemoni gjennom planloven, veiledere og utdanning. Det er en tenkning, hvor den formålsrasjonelle handling legitimeres gjennom (objektive) konsekvensutredninger og fysiske steds-analyser (registrering av morfologi).

Noen vil si denne formålsrasjonalitet teknokratisering av planlegging balanseres av den plan-politiske vekt, det blir lagt på kontekst og at prosessen – bl.a. gjennom medvirkning – har øye for den sosiale mangfoldighet i livsformer og hverdagsliv. Ofte fremheves også den plan-politiske oppmerksomhet på å gi plass til uformelle møtesteder i boligområdene. Det er imidlertid den fysiske arealplan, en sonering av funksjoner og liv, som kommer først, og det formålsløse, spontanitet, eksperiment, improvisasjonen i bruk av stedene, har ingen plass i en formålsrasjonell planlegging. Steder er ikke tenkt i forhold til livsformer i forandringer, den sosiale verdi-pluralitet (f.eks. livsstil), eller at «bruken av uorden» i fysisk planlegging faktisk er konkret mulig og sosialt ønskelig (se Sendra & Sennett 2022).

Om vi omtaler denne handlingstype som en pragmatisk-inkrementell-rasjonell praksis, bør dens dominans debatteres alene på grunn av dens selvmotsigelser som er knyttet til avsettet i vaner, dens moralisme (for/domme), maktmekanismer og dens overbevisning om at det fysisk-sosialt organiserte rom viser veien fra form til norm.14

Man kan med noen rett si, denne normativitet ble popularisert allerede med funksjonalismen, der bygger på en ide om den materielt strukturerte formgivning av det sosiale liv på stedet. Arealplanen, boligene og soneringen av stedsfunksjoner skulle disiplinere mennesket til det homogene liv. Den besværlige og kritiske terskel i forhold til plan-politikken er å reflektere over, hvordan materielle omgivelser skal skape stedets normativitet og moralisme, hvordan materiell strukturene påvirke verdiorienteringer, og debattere at det finnes både en rommets moralisme og etikk.15

Det burde også debatteres, hvordan plan og bygningsloven er en moralisme, når medvirknings-paragrafen forstås som passiv medvirkning og ikke innflytelse.  Det mangler en etikk debatt omkring at planprosessen ‘representative’ eliter (kapital, politikk, forvaltnings institusjonene, det organiserte samfunn) gis retten til å bestemme og dømme over livet til alle som forhindrer at levet klokskap, felles fornuft og håpet kan vinne frem og overkomme den strukturelle makt.

Når planforskningen har troen på den rasjonelle styreform og ordenens makt (ikke ord, men orden), troen på en teleologisk styring og kontroll, ekskluderes muligheten for en kommunikasjon uten undertrykkelse.16

Det er ikke slik at moral alltid er upassende eller undertrykkende, den kan være en kraft som når Samene forsvarer deres rettigheter mot politikken gjennom sivil ulydighet, men den mangler totalt når det skjer brud på folkeretten i Venezuela og folkemord (etnisk rensning, fordrivelse fra territoriet) i Gaza og Sudan. Moral kan hvile på begreper som rettferdighet, omsorg for steder og mennesker, omsorg for demokratiet og inklusjon, og dermed være retningsgivende for handling, men moral er også en Vi-De tenkning. Motmidlet mot undertrykkende og forskjells sikrende moral kunne være en etikk, hvor planlegging i praksis skal ivareta interessene til de svake grupper i samfunnet (minoriteter) og ikke de sterkes. En slik etikk inkluderer også at man setter søkelys på de bieffekter som den herskende orden produserer i praksis.17

Lydighet for loven og det spatiale dispositiv

Politikken forventer at (lovlegitimert) orden skaper forutsigelighet (vaner, rutiner), og at lovens ‘ånd’ internaliseres i institusjoner og offentligheter. Det er at sikre maktens og ikke demokratiets etikk.

En morale som ikke uttales, men som er til stede som forutsetning for tenkning og praksis, er at (plan)loven er objektiv nøytral (ikke interesse infisert), generaliserbar (likhet for loven) og rettferdig (uavhengig), dvs at loven er en uavhengig doms-utøving. Lydighet overfor denne objektivitet er planlovens doxa. Den lov-legitimert handlings ‘natur’ er at være rettferdig.

En annen morale er at planleggingens legitimitet hviler på om den i praksis innordner seg under politikken. Systemet forventer ‘den tause planlegger’ (Grange 2016). Konsekvensene er ikke ubetydelige. Det finnes f.eks. nok av viten om, hvordan materialer, vedvarende energi og økologiske omgivelser bidrar til fremtidens klima-sikring uten at den miljø-økologiske viten når politikken eller blir en forpliktende fordring til politikk, steds-planlegging og byggeri.18

Ifølge planloven sitter politikken på både godkjenning, beslutning og domsutøving i forhold til planer, kritikk og klager.19 Dette ‘demokrati’ er skissert i plan- og bygningsloven og veiledere, men loven sier ikke at en medvirkningsprosess skal være organisert omkring en allerede politisk akseptert plan.

Den dominerende plan-politiske forståelse av planleggingens rolle og praksis er imidlertid, at den skal være (a) formålsbegrunnet, (b) adlydende til politikk, (c) en handlingsorientering som er orientert omkring orden og kontroll, og organisert omkring (d) et betydningssystem, hvor idèen om en felles kultur og en felles identitet skal være dominant.20 Men det nevnes ikke, (e) det er en tenkning, hvor det ordnede bygde miljø formodes at fremme sosial disiplin (fra form til norm).21

Planlegging forstår det sosiale, livet, forskjelligheten, fra det spatiale dispositiv, dvs man forstår det sosiale fra rommets perspektiv (Pløger 2024). To poenger omkring dette:

For det første, alle vet ord og begreper anvendes til å signalisere betydning, at viten i seg selv er betydnings-konstruksjoner, og at den planpolitiske retorikk fremsetter betydnings-signaliseringer i form av planrelaterte tekster og visuell kommunikasjon.22 Selv om betydnings-dannelse og betydnings-tilskrivning er planleggingens kommunikative omdreiningspunkt, er det ikke en selv-kritisk tenkemåte omkring egen praksis.

For det annet, ingen taler om, men alle vet, kommunikasjon er og brukes aktivt som en affektiv kommunikasjon. Det er bare å se på, hvor ofte ordene norsk, demokrati, innflytelse, det gode sted, identitet og felles kultur anvendes. Der er en affektiv patos bak bruken av disse ordene. Når loven affektivt forsvares som nøytral og at plansystemet sikrer tvisters prosedurale rettferdighet, så skjuler dette at dommen/vedtaket alltid er en u-rettferdighet mot den ene siden i en sak.

Uavgjørbarhet og midlertidighet

Planprosessens anonyme system-imperativer trer frem: – Planloven gir politikken makt til å styre og kontrollere, at (be)dømme faglige innspill og innsigelser, og kritikk eller eventuell manglende faglighet ekskluderes gjennom f.eks. en juridisk bindende arealplan. Planloven fremmes som objektiv, nøytral og en rettferdig mekanisme i tvister.

Planloven underordner forskjellighet og ekskluderer dissens gjennom den strukturelle maktform som gir myndighetene og politikken makten til å ekskludere viten som ikke passer inn. Loven er ikke en objektiv styrings mekanisme, men en aktiv tolkning av loven selv og saken det gjelder. Forskningen viser kapital og investor planer dominerer planlegging og at disse krefter trumfer (faglig) kritikk og tvister. Uenigheter er alltid en nærværende virkelighet, og nettopp tvister viser den alltid tilstedeværende uavgjørbarhed som vil finnes omkring tolkninger, forståelse og oppfattelse av saken som vil finnes mellom parter. Man kan si, at nettopp interesser er en forsikring om at konflikter vil oppstå.

Konflikter er forskjeller som ikke lukkes gjennom en beslutning, men representerer en vedvarende uavgjørbarhet. Konsekvensen er, med Chantal Mouffes ord, at konflikter er grunnleggende i møtet mellom mennesker, og det medfører at en beslutning kun kan representere en ‘konfliktuell konsensus’ og ikke en konsensus.

Dette burde være planleggingens grunnleggende etikk. En beslutning er et valg: Det er et valg mellom krefter og en ekskludering av andre, det er et valg av viten og ekskludering av annen relevant viten. Variablene som bærer et vedtak eller en plan kan derved kun være legitime i forhold til beslutningen selv og ikke i forhold til den ‘virkelighet’, den sies å representere. Å ta hensyn til forskjellene og fremtiden er å holde uavgjørbarheten høyst. En beslutning er kortsiktig og fremmer aktuelle struktur-rasjonelle krefter som menes å kunne skape en rettet lineær utvikling fastholdt av den politisk besluttede og juridisk bindende plan. Alle vet, det kun kan være en temporær beslutning i møtet med den tilblivende fremtid.23

Midlertidighet er en faktuell kraft, og derfor bør planforskningen og plan-institusjonene reflektere over at beslutninger kun kan være ‘de-cisions’24 (Heidegger 2007); en beslutning om å komme videre. Det er det debatten om forholdet mellom antagonisme og agonisme i planlegging dreier seg om; det finnes uavgjørbarheter som gjør ubeslutsomhet til et vilkår.

Avslutning

Som sagt, samfunn må organiseres og politikken må bekymre seg om samfunnsutviklingens retning, men det er også politikken som velger hvilken viten som skal være dominant i dette. Heroverfor står vi med en masse aktive borgere som ikke føler de har innvirkning på eller kan sette avtrykk på (den rasjonelle) planlegging (Falleth & Hanssens 2012:199). Offentligheten møter ‘den stumme’ planlegger uten egen mening og taus i forhold til de politiske og faglige konflikter som preger en plan. Som sagt, det er loven som foreskriver og politikken som fordrer ‘den stumme planlegger’.

Planlegging er i høy grad kommunikasjon og deliberasjon, og medvirkning er retorikk og betydnings-skapelse. Det er en besværlig realitet for politikk og planlegging, at ord som steds-identitet, fellesskap, kulturell identitet og kulturarv i byggestil på den ene side er betydnings-produserende og på den andre siden produserer konflikter og uavgjørbarheter. Ordene skal fremme orden, en bestemt forståelses-horisont i offentligheten, men plan-tekstene utnytter også språkets affektive kraft i form av eufemismer, metonymer, metaforer, konnotasjoner og denotasjoner. Den visuelle presentasjon i offentlige høringer skal i seg selv virke affektiv performativ.

Retorisk og visuell forførelses mekanismer burde ha forskningens interesse. For å fremme medvirknings-demokratiet er det via forskningen foreslått, at borgerne bør delta tidligere i planprosessen. Et slikt forslag er uttrykk for et ensidig fokus på mål og middel effektivitet som styringsform og ikke ‘med virkning’, for den tidligere deltakelse kan ikke påvirke premissene for planer. Tidligere medvirkning møter stadig en prefigurativ plan og starter ikke ‘med blanke ark’. En slik institusjonell effektivisering gir ikke mer borger-innflytelse, men forbedrer (kanskje) systemet og strukturenes muligheter for å få til en tidligere retnings rasjonalitet.

Det er planleggingens plikt å underordne og innordne planprosessen til den politisk hegemoniske diskurs (formålsrasjonell, funksjonsrettet, lydhør for politiske signaler) uansett, hvor vitensfattig denne tenkning er.25 Planinstitusjonene har i seg selv stor vitenskapasitet og kreativitet som ikke kommer frem i den offentlige medvirkning, hvor oppgaven er å legitimere ‘hvordan tingene er og skal være’. Retten til medvirkning skal signalisere ‘vi lytter’ og ‘vi har demokrati’, men det er likevel ikke et ment som et forum for kritisk dialog og borger innflytelse.

En av de virkelig problematiske og politisk besværlige problematikker er, når det hevdes administrasjonen kan tale fritt. I praksis har politikken aldri villet det slik.26 Det institusjonelle nettverk av apparater (maktens juridiske deling, departementer, kommune sektorer) er en mekanisme til (plan)politisk dominans, underordning og makt utøvelse. Det synes å hjelpe lite å fokusere på, hvordan beslutnings-prosessen kan forbedres for å få kapasitet til at jobbe fleksibelt og ha en forandrings-parat styringsevne, når institusjonene ikke er til for folket, men makten og politikken. Det er en demokratisk besværlig problematikk, at politikk og planlegging lytter for å bli bekreftet.

I forhold til flere av de nevnte problematikker kunne man se til Tromsø, hvor borgerne flere ganger har viste, de kan planlegge selv, hvis de får lov (Nyseth 2011). Men heller ikke i Tromsø lytter politikken til lokal viten, annet enn om den passer inn i politikken.

Plan-institusjonene kan ikke selv aktivt velge at gi råd til borgere om de er i strid med eller en kritikk av politikken. Politikk setter ikke viten og refleksjon først, og heller ikke loven (se Fosen saken). Det er om makten og kontroll og markedets behov for forutsigelighet.

Planleggingen mangler plass til ‘indignasjon’27 og det mangler en medvirknings-praksis styrt av «undringer» og kritisk refleksjon (Stengers 2022). 

Noter

  1. https://www.regjeringen.no/no/tema/plan-bygg-og-eiendom/plan_bygningsloven/planlegging/fagtema/medvirkning/id2961720/?expand=factbox2961724. ↩︎
  2. Aktiv handlingslammelse’ tar jeg fra Berglund (2021). ↩︎
  3. Ordnet.dk. Man kan også lese Alastair Macintyre ‘Etikkens historie’, Gyldendal, 1996. ↩︎
  4. Tatt fra Ordnet.dk. Man kan også lese Alastair Macintyre ‘Etikkens historie’, Gyldendal, 1996. ↩︎
  5. Se note 1. ↩︎
  6. For at si det enkelt, en dom tilgodeser kun den ene side av saken. Og sakens rettferdige dom er lovens rettferdighet og ikke (nødvendigvis) dens vitens-rettferdighet. ↩︎
  7. Se note 1. ↩︎
  8. chrome-extension://efaidnbmnnnibpcajpcglclefindmkaj/https://www.regjeringen.no/contentassets/feaa16f059aa4db2b6ba095abf47c924/no/pdfs/otp200720080032000dddpdfs.pdf, side 191. ↩︎
  9. Schmidt et.al. (2011). ↩︎
  10. Nett-deltakelsen har gitt planinstitusjonene mye ekstra-arbeid. Min erfaring fra Oslo er: (a) PBE forholder seg seriøst argumenterende til alle innspill bl.a. blir de kommentert i PBEs innstilling til Byrådet, (b) man er ikke diskuterende men avklarende, og (c) det er borgere som har politiske kontakter og får fremmøte som har mulighet for påvirkning. ↩︎
  11. Deltakerne var kommunalt ansatte ledere, politikere, planleggere, forskere, entreprenører og trendanalytiker. Problematikken kunne også anvendes på f.eks. NIMBYismen og andre som organiserer en taktisk og strategisk intervensjon (de som vil kan studere, hvordan Kåres vei – Håvalds vei i Oslo ble sperret for gjennomkjøring). ↩︎
  12. Avhandlingen identifiserer fire stridsområder: Prosjekter vs utveksling av erfaring; utvikling vs de-growth (mindre vekst); teori vs praksis; skyldsspillet. ↩︎
  13. Avhandlingen anvende fantasi og begjær til å forstå, hvordan den aktive handlingslammelse oppstår. ↩︎
  14. Rabinow (1989). ↩︎
  15. Etikk er, i ultrakort form, dannelses-prinsipper for omgangen med hverandre, for handling og villen (ordnet.dk). Les eventuelt Bomann-Larsen (2000). ↩︎
  16. ‘Kommunikasjon uten undertrykkelse’ er det som Jürgen Habermas diskurs-etikk vil, se Pløger (2002). For en oversikt over debatten om kommunikativ planlegging i Norge, se Hagen og Higdem (2025). ↩︎
  17. Hvem er ikke med i begrepet om funksjonshemmede? Den permanent sengeliggende? De psykisk syke som isolerer seg i boligen? Døv-blinde? Hvis loven er begrenset til det offentlige rom, hvor mange av disse rom har borgerne ikke adgang til som det er nå? Det sies korrekt i notatet om universell utforming, at det er «en menneskerett å få delta i samfunnet» (https://www.bufdir.no/likestilling/universell-utforming/), men man unnlater å si, mange funksjonshemmede (f.eks. også eldre) ikke har noen mulighet for å komme ut i det offentlige rom uten medhjelper. Og en slik hjelper har man ikke rett til. Det er en lov for de som kan klare seg selv eller har bevilget hjelper. Universell design er også estetisk en selvmotsigelse i et samfunn som omtaler seg som multi-kulturelt og med multiple livsformer. ↩︎
  18. Anbefaler Anders Dunkers bøker, intervjus og artikler. Se f.eks. hans tankevekkende intervju om ‘Miljøødeleggelse som krigsvåpen’ i Le Monde Diplomatique, Desember 2025, 36-39). Se også: www.andersdunker.com/about.html. ↩︎
  19. Noen vil hevde det finnes bedømmelses-instanser som er nøytrale som f.eks. Statsforvalteren, men domsinstansene skal forvalte planloven og ikke sikre at relevant lokal eller faglig viten får innflytelse på dommen. Politikk bruker jussen mot lokal viten fremfor å lære eller lytte (det er f.eks. erfaringen fra Fosen saken). ↩︎
  20. Tidsskriftet ‘Plan’ har artikler som kritiserer hegemoniske diskurser eller tenkemåtene omkring f.eks. integrasjon og levekårsforskjeller. Vel og bra, men da disse politikk områder er en villet politikk, bør politikkens retoriske rasjonalitet og ideologi fremstilles og kritiseres.  ↩︎
  21. Denne forståelse er åpenlys i f.eks. kriminalpreventiv fysisk planlegging. ↩︎
  22. Det finnes inspirasjon for å analysere dette: Se Anniken Førde et.al. (2012) og Aure et.al. (2015) og Førde et.al. (2021) for inspirasjon til noen annerledes typer planrelevante steds og kommunikasjons analyser. ↩︎
  23. Et banalt eksempel: Tilsynelatende finnes det ikke strukturer eller objektiver som kan styre et prosjekt, da vedtatte budsjetter gang på gang skrider. ↩︎
  24. De-cision er vanskelig å oversette: Det kan ikke være ikke-beslutning, men en form for beslutning med forventet begrenset ‘virknings-tid’ og ‘virknings-omfang’. Man ‘vet’ en beslutning vil bli endret i fremtiden. ‘Slik tenker vi’, men hvorfor forstås beslutninger da som permanente (juridisk bindende også for fremtiden) og hvorfor gjøres det ikke temporære beslutninger? ↩︎
  25. Den politisk bevisste, men feilslåtte, klima-planlegging (markedet er alt) og det sosialt delte boligmarked (økonomi er alt), identitets planlegging for å sikre kultur-hegemoniets ‘verdi-fellesskap’ og medvirkning som legitimering av politisk makt er et par eksempler. ↩︎
  26. ’Whistle-blower’ politikken er et eksempel på dette, men listen er lang. ↩︎
  27. Ordet er fra den nylig avdøde danske arkitekt Carsten Hoff, der siden 1970tallet bedrev natur-arkitektur og steds-natur planlegging. Systematisk ignorert i Danmark, arbeidet han meget i Tyskland. Selv i en tid hvor dansk (og norsk) politikk intenst forsøker retorisk at legitimere, det finnes en klima-politikk, er han stadig arkitektur politisk ignorert i Danmark. Ikke ulik noen arkitekter i Norge. Se: https://www.morgenbladet.no/kultur/hvorfor-er-norges-mest-innovative-arkitekt-pa-zanzibar-og-lager-hus-av-kokosnotter/10156981. ↩︎
Sider: Side 1, Side 2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *