Planleggingens Usynligheter

av John Pløger, professor emeritus

Hva er det egentlig som former planleggingen; lover og regler, eller de usynlige kreftene i menneskers erfaringer, verdier og forestillinger? I dette innlegget utfordrer professor emeritus John Pløger oss til å se på planlegging ikke bare som et teknisk og lovstyrt verktøy, men som en praksis fylt av politikk, makt og skjulte normaliseringer. Han peker på hvordan begreper som «universell utforming» og «medvirkning» kan fungere mer som retorikk enn reell demokratisering.

Pløger inviterer til debatt om planleggingens rolle i demokratiet: Kan vi tenke planlegging på nye måter, som gir plass til refleksjon, konflikt og mangfold, og ikke bare kontroll?

Introduksjon

Planleggere er oppdaterte, kunnskapstørste, fantasifulle, kreative, diskusjonslystne, omsorgsfulle, nysgjerrige, og fremtids bekymret. De har imidlertid ikke plass å røre seg på og har sjeldent politikere som lytter og lærer. Samtidig har plan-praksis – som andre praksiser – usynlige krefter som ligger hos mennesket selv: fordommer, gittheter, moralisme, moral, verdi-horisonter, livserfaringer med mer. Det er usynlige krefter som påvirker valg, tenkemåte, viten, refleksjon og praksis.

Det vet vi, men det er sjeldent plass til refleksjoner over disse krefter eller tid til undring¹. I dette notat omtales noen grunnleggende forståelser som er påtvungen planlegging eller finnes som usynlige krefter i spill i planprosessen.

Jeg håper mange er uenige med meg eller vil korrigere meg, slik vi kan få en debatt i gang.

Til en start

Samfunn behøver planlegging for at fungere og sikre samfunnsmessige behov. Planlegging er institusjonalisert og påvirker hvordan vi kan bo og leve ut fra en idé om hvilke fysisk-funksjonelle behov vi har som mennesker, herunder hvilken estetikk, form og stil som skal bestemme stedets arkitektur og utforming.

Ser vi på planforskningen, er den både teorikritisk² og metodologisk velfundert³, men ikke mange studier setter søkelys på hvordan fysisk planlegging fungerer som en normalisering av mennesker gjennom form og funksjoner. Det romlige designet skal disiplinere (hverdags)livet. Heller ikke mange studier undersøker hvordan politikken utøver en kunnskaps- og forståelsesmakt gjennom planlovens direktiver for styring og kontroll, samt ulike former for veiledere. Vi diskuterer hvordan medvirkning er en viktig demokratisk mekanisme i styringen og kontrollen, men ikke om det finnes andre, bedre og mer demokratiske måter å styre og kontrollere på.

Planpolitikken og planloven gir rammene for forvaltningen av samfunnet, og planinstitusjonene fungerer som et forvaltningsapparat som skal sikre at samfunnets fysiske utvikling og utformingen av livet samsvarer med politiske interesser og intensjoner. Som alle andre offentlige institusjoner må de forstås som et politisk verktøy for å administrere og styre samfunnet. De fleste vil nok mene at dette er en nødvendighet dersom vi skal ha en rettferdig samfunnsutvikling. Et slikt samfunn behøver en regelbasert maktform, men denne er ikke alltid i takt med borgernes ønsker om å skape den fremtiden de selv ønsker.

Hvilke utfordringer står planleggingen overfor i relasjon til politikk, demokrati, felles behov, forskjellighet, samfunnsbehov og fremtid?

Det må styres, men ut fra hvilke styremåter?

Gjennom 1950–70-tallet var planleggingsinstitusjonene et avgjørende redskap i reformeringen av samfunnet til en velferdsstat og et velferdssamfunn. Alle skulle ha bolig, infrastrukturen skulle effektiviseres, det skulle soneres for å få en effektiv sammenheng mellom arbeid, bolig og fritid, og det skulle skapes uformelle møtesteder som kunne inkludere kommersiell aktivitet. Den danske arkitekten Tom Nielsen⁴ mener det endte med at «velfærd [ble sett] som resultatet af fysiske rammer», samtidig som de fysiske rammene også skulle være en mekanisme for selvregulering og normalisering (uformell overvåkning). Med et begrep fra Jürgen Habermas hevder Nielsen at den administrative og forvaltningsmessige oppbyggingen av samfunnet ble en «kolonialisering av livsverdenen», hvor den fysiske planleggingen ble et viktig redskap i denne kolonialiseringen.

Vi fikk en plan- og bygningslov, hvor det sosiale livet forstås som det funksjonelt effektive liv, som skulle leves innenfor kollektive fysiske rammer og et fellesskap av fritidsaktiviteter. De bærende verdiene for det «normale liv» var – og er – knyttet til sammenhengen mellom arbeid, familie og reproduksjon, gjerne med omsorg og naboskap som bieffekt. Det er det livet det var plass til i den fysiske planleggingen, og som ble forstedenes del. Det er det livet planene viser, og de politiske beslutningene prioriterer. Ikke selvorganisering, ikke lokal styring, ikke eksperimentet, ikke bylivskvaliteter i forstedene, ikke å bygge for sosiokulturelt mangfold i arkitektur, livsformer og kultur, og ikke for å sikre endringskapasitet i det fysiske uttrykket og omgivelsenes bruksmåter.

Det nåværende fokuset på «universell utforming» er et viktig tiltak for livsformer som sjelden er synlige i planarbeidet. Det handler om fysisk utforming av omgivelsene slik at funksjonshemmede kan leve som ikke-funksjonshemmede. Som vanlig utelates vanskelige spørsmål som: Betyr universell utforming blant annet at alle nye boliger skal ha universell standard? At alle offentlige bygg skal tilpasses universell utforming? Når alle funksjonshemninger skal tilgodeses, må det være mer enn universell utforming? En blind krever andre tekniske løsninger enn en elektrisk rullestolbruker.

Begrepet «universell» antyder på den ene siden at «nå skal alle kunne bevege seg og bo overalt». Men leser man for eksempel veilederen for universell utforming i Oslo, viser det seg at det primært handler om bevegelsesmuligheter og først og fremst i offentlige bygninger og rom.

Bildet er fra Kunstnernes Hus i Oslo. Det finnes en heis i bygningen, men den er plassert på baksiden. Og slik er det mange steder. Kanskje spørsmålet egentlig handler om «verdighet» – det å ha selvvalgt adgang til bygningers ytre og indre? Kanskje det ikke først og fremst handler om tekniske løsninger, men om personale og en dannelse der vi hjelper hverandre?

Bestemmelsen unngår mange utfordringer, blant annet: Hva innebærer boliger med «universell utforming» som form og funksjon? Hvor skal de bygges? Hvis de fysiske omgivelsene skal ha et «universelt design», kan planleggingen da fremme forskjellighet i estetikk knyttet til levemåter og verdier? Det vil si: Kan man da følge uttalte politiske verdier om mangfold og diversitet?⁵

Noen virkeligheter

Universell utforming er en del av en funksjonalistisk homogenisering av omgivelsene, og denne homogeniseringen er et vilkår for planlegging. Planpraksis er ikke fri, og de offentlige institusjonene er heller ikke frie. De må for eksempel handle ut fra «lovens objektivitet», de må bygge sin tenkning og praksis på samfunnets hegemoniske koder, betydninger og verdier slik de er beskrevet i plan- og bygningsloven, og de må holde seg innenfor hva som forstås som «rettferdig» sett fra politikken og presisert gjennom vedtak, godkjenninger og planer for bygging og arealbruk.

«Planlegging er politikk» har lenge vært planforskningens kritiske utgangspunkt. Planloven og diverse veiledere må forstås som et dominanssystem, hvor lovens bokstav skal sikre at en bestemt praksis og et bestemt planinnhold får makt i kraft av den juridiske legitimiteten planlovens rammer gir. Planloven, reguleringer og veiledere skal styre og bestemme stedsutforming ved å stille krav til steders mikrofysikk, estetikk og materialiserte funksjoner og livsformer.⁶

Planloven er imidlertid ikke en «objektiv» lov, selv om den framstilles (og utlegges) som objektiv. Bruken av loven avhenger av hvem som administrerer den og hvordan den tolkes.⁷ Klima- og økologipolitikken viser tydelig – for alle som vil se – hvordan planpolitikk og planpraksis avhenger av de tenkemåter, forståelser og hensikter som politikken besitter.

Det vil alltid være en politisering av kunnskap, men denne politiseringen inkluderer også hvilke dominerende diskursregimer som vinner fram – ikke kampen mellom diskursene. Planleggingskunnskap tilpasses politiske behov, og det mangler en debatt om hvordan planlegging og planforskning gjennom ord og retorikk selv fremsetter argumenter som fremstår som objektive eller som ontologier.

Et forførende begrep er «medvirkning»:

• Medvirkning gjelder de «berørte», og de som blir invitert til å ha en «stemme» er organiserte (sær)interesser. Vanlige borgere får en høring og kan levere skriftlige innspill. Beslutningsprosessen sikrer at medvirkning ikke gir reell medinnflytelse, med mindre man representerer økonomisk makt eller politiske relasjoner.

Et annet eksempel er det allerede omtalte begrepet «universell utforming»:

• Forførende riktig – men hva betyr egentlig «universell» i praksis? Betyr det bevegelsesfrihet i de fysiske omgivelsene til prisen av funksjonell og formmessig ensartethet? Eller estetisk ensartethet (for eksempel i form av fravær av trapper eller nivåforskjeller i landskapet)? «Universell» signaliserer «likhet», men det finnes ikke likhet i behov, verdier, livshorisonter eller kroppslige og estetiske erfaringer. Betyr det da homogenisering? Og hvilken form for dominerende homogenisering?

Hva vil vi med planlegging?

Norsk planforskning er opptatt av å effektivisere planpraksis for å sikre en detaljert samfunnsmessig styring og kontroll. Det samfunnsmessige perspektivet er viktig, men det er sjelden jussen som maktform, arkitekturdiskursen som maktform, fordommer som maktform og demokratiet som maktform tas opp til debatt. Heller ikke at planlegging er et politisk redskap for å forme det «normale» liv og disiplinere det livet som anses som unormalt.⁸

Det må styres og kontrolleres, men dersom vi skal ha en demokratisk medvirkning og en planlegging for «folket», kommer vi ikke utenom å se på planlegging som en praksis som også bygger på fortolkninger, verdier, politiseringer, følelser, taktikker og strategier.

Det betyr at plandebatten og planforskningen må ta opp noen apriorier og ontologier som sjelden får virkning som aporier (rådvillhet, tvil, det gitte). Noen av maktens krefter er:

1. Tema: Jussen
Jussen blir sett som et nødvendig redskap for å sikre styring og kontroll.⁹ Eksemplene nevnt ovenfor viser at når planer og politiske beslutninger er i konflikt med egen politikk eller loven, er loven likevel ikke på borgernes side. I Fosen-saken regulerer Stortinget loven slik at den passer til de politiske planene. Jurister har også påpekt at de nye beredskapsforordningene gir politikerne fullmakter til å innskrenke ytringsfriheten og lokal selvbestemmelse, og dermed avvikle noen av demokratiets grunnpilarer.¹⁰

2. Tema: Medvirkning
Mange anser «medvirkning» (§ 5-1) som godt ivaretatt i plan- og bygningsloven, og mange roser at «universell utforming» (§ 1-1) nå er del av loven. Sett i et borgerperspektiv er virkeligheten likevel at da Miljødirektoratet vinteren 2023 avslo en nasjonalt foreslått motorvei gjennom naturreservatet Guldbrandsdalslågen ved Mjøsa, reagerte regjeringen ved å «tegne om grensene for reservatet; slik åpnet de en ikke-vernet korridor i nordenden av naturreservatet» (Morgenbladet 26/25:15).

Den mye omtalte Fosen-saken viser hvordan Stortinget politiserer en rettskraftig dom og demonstrerer at de vil bruke makten til å regulere gjeldende lover og bestemmelser slik at de passer til det politiske kartet. Strategisk har Stortinget også skaffet seg en splittende lokal allianse ved å gi reindriftsutøvere som ikke vil ta konflikten, store pengebeløp (7 millioner kroner per år).

Dette er den politiske forståelsen av medvirkning i praksis. Politisk makt brukes mot rettssystemet og bekrefter at medvirkning kun er en formell høring og innsigelse – ikke en rett til medinnflytelse.

3. Tema: Identitets-kultur

Identitet er en symbolsk kraft som alltid er gjenstand for politisk oppmerksomhet. Identitet står sterkt i kulturarven gjennom byggestil, og stedsidentitet er viktig i alle byggeprosjekter og områdereguleringer. Ordet «kulturell identitet» brukes for å omtale «det gitte», det moralske «fellesskap» og det kollektive verdifellesskapet.

Alle nasjoner har en dominerende kultur som styrer de sosiale kodene og verdiene alle må tilpasse seg. Denne gjenfinnes i planleggingsveiledere og i planlovens verdier. For eksempel i ideen om en norsk byggeskikk, et særlig norsk fellesskapskultur eller en stedsidentitet i byggeskikken som refererer til en nasjonal-etnisk kulturarv og verdier.¹¹ Som Christian Norberg-Schulz formulerte det: «Den norske folkearkitekturen var en autentisk stedskunst».¹²

Et fjerde tema som løper gjennom denne artikkelen, er behovet for å studere retorikken – det vil si planpolitikkens taler, tekster som for eksempel veiledere, medienes plandebatter og politiske og planfaglige utsagn – og se disse som en anstrengelse for å skape spesifikke betydnings- og meningseffekter gjennom tekst og tale. Det kulturelle «mangfoldet», den diskursive kampen, kritikken av planforslag og lignende må tilpasse seg eller assimileres til denne maktfaktoren: en kraft der politikken retorisk fremmer et språk om det-forskjellige-som-det-samme.¹³

4. Tema: Retorikk

Særlig planutdanningene bør ikke overse at retorikk er særdeles viktig i politikk og planlegging. I sin enkleste betydning betyr det «å overtale», men i politikk og mange plantekster er det den «implikatoriske retorikken» som dominerer – det vil si bruken av ord og utsagn som får borgere til å høre noe uttalt som ikke faktisk er sagt eller skrevet.

Det er implikatorisk retorikk når politikken og plan- og bygningsloven bruker ord som «fremme bærekraft», «samordne» og «sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning» (§ 1-1). Dette skal lyde som omsorg for fremtiden, vilje til effektiv helhetsplanlegging og demokratisk innflytelse. Men ordene er «tomme ord» – eller som semiologien definerer dem: «tomme signifikanter». De representerer tomme betydninger og er dermed politisk og juridisk uforpliktende. Samtidig fremstår de som «bestemte», fordi vi alle «vet» hva ordene angivelig inneholder av betydning.

Ordene skal antyde handlingsvilje, men uten forpliktelse – noe som for eksempel vises i politikkens gjentatte endringer av «mål» og «midler» for å nå «de klimamål vi alle er enige om at gjelder». Implikatorisk retorikk handler altså om å antyde uten å forplikte, og å sikre at man alltid kan si: «Det var ikke det jeg mente.» Klimapolitisk retorikk er rik på slike antydninger om handlingsvilje, men betydningstilskrivningene varierer med skiftende politiske strategier og interesser.¹⁴

Forskningen fokuserer ofte på makroforhold som strukturer, lovverk og helhetsplanlegging, men for borgerne er det de mikrososiale effektene som er viktige. Spørsmålet om den mikromakten enhver lov og plan utøver, underordnes politikkens og planleggingens spatiale dispositiv.

Plan-politikk som makt (1) – spatiale dispositiv

Det er en maktutøvelse at borgerne kun møter det spatiale dispositivet når de inviteres til medvirkning. De møter en tegnet plan og en forklarende tekst, ofte ledsaget av statistikker, stedsanalyser og analyser av lysforhold, sol og natur. Dette er kunnskap som skal legitimere den fysiske organiseringen av stedet, men det er en fremstilling som unngår å berøre betydningen av følelser, livserfaringer, livskrefter, differensierte behovs- og emosjonelle vesener, at det gode sted er det imaginære sted (det kan ikke være noe annet), den levde estetiske pluralismen, og at kunnskap er erfaringsbasert og forandres gjennom livet.

Når det tales om «livet mellom husene», handler det om tilgjengelighet, romlig oversiktlighet (uformell overvåking) og fysisk organiserte interaksjoner (sosial kontroll) som stedskvalitet. Det tales også ofte om nødvendigheten av å «bygge i en menneskelig skala». Men skala er et perspektiv (synsbasert), og skala som høyde og form er relativ til situasjon, kontekst, erfaringer og vitalistiske krefter.¹⁵

Planpolitikk som makt (2) – digitalisering som lokalmakt?

Offentlig kommunikasjon er et problem fordi dialogen er iscenesatt og innholdet er bestemt før den blir en dialog. Når forskningen viser dominansen av private planer, bør vi da ikke interessere oss for det som filosofen Alain Badiou omtaler som «kapital-demokrati» og Jürgen Habermas som «kapital-parlamentarisme»?¹⁶ Ikke minst hvilken betydning dette har for offentlig medvirkning?

I mitt nærområde Karlsrud i Oslo foregår det for øyeblikket intense møter med arkitektfirmaer som representerer kapital- og investorinteresser, men det avholdes ingen borgermøter. «Berørte parter» er redusert til kapitalkrefter, organisasjoner (for eksempel eldre) og utvalgte borettslag. Mange har sett digitalisering av dialogen som en vei til mer demokratisk deltakelse. Denne digitaliseringen utfoldes i alle prosjekter i Oslo.

Alle kan kommentere alt på nettet, og Plan- og bygningsetaten i Oslo gjør en stor innsats for å besvare henvendelser. Det har vært en enorm aktivitet på Karlsrud-prosjektets nettside (omtrent 900 innlegg i skrivende stund).

På Karlsrud ble områdereguleringen en konflikt om tetthet, solforhold, økt trafikkmengde og behov for uterom. Ikke noe nytt i det – og heller ikke at det er beboere som flyttet inn i blokkområdet på «den andre siden av gaten» av reguleringsområdet (Symra terrasse) som er de primære aktørene i kritikken av planen; de sekundære er villaeierne. De første flyttet inn på Symra terrasse i 2018, og de kjemper nå mot et prosjekt de visste kom, fordi det er beskrevet som en del av kommunens planer om å prioritere utbyggingsområder nær T-banestasjonene.

Beboerne hevder i forhold til den konkrete planen at «… utbygningen som Kommuneplanen tillater [vil] ødelegge miljø og klima for oss alle. Sol og lys vil forsvinne store deler av året og reisen til og fra skole, barnehage og jobb vil bli enda farligere enn den er i dag».¹⁷

Tendensiøse påstander som «fakta», men alltid med noe «riktig» i seg. Et høyhus på 12 etasjer kan faktisk få solen til å forsvinne en time eller to for noen.¹⁸ Nettet er blitt et redskap for å organisere selvinteresser som alles interesser. Retorikken er ofte tendensiøs og som regel uten kunnskapsgrunnlag, men beboerne på Symra terrasse har likevel fått frem stadig nye spørsmål til Plan- og bygningsetaten, som igjen videresender til by- og utviklingskomiteen. I skrivende stund ser det ut til at det må en ny runde med utredninger til – for eksempel av sol- og trafikkforhold.¹⁹

Denne aksjonismen viser også at det er planleggingens spatiale dispositiv som blir kamparenaen – ikke debatten om (bo-/by)livskvaliteter, fremtid, livsformer, livsfaser, klima og økologi, eller den klasseprofilen NIMBYistene representerer.

Kritikken på nettet er tatt med som et bilag til Plan- og bygningsetatens innstilling til politikerne, men borgerne kommer ikke i nærheten av en kunnskapsutveksling eller reell innflytelse på planen. Ikke-organiserte og kritiske borgere har nettet – men ingen stemme. Det er ikke en dialog; digitaliseringen har snarere gitt NIMBYisme en plattform. Dialog krever et forum for fortløpende (selv)kritiske og kreative samtaler, mens nettsidene kun er knyttet til konkrete prosjekter.

Vi kommer ikke videre, fordi vi ikke skal komme videre?

Det er ikke nytt at det finnes synlige og usynlige maktmekanismer som ligger til grunn for planpraksis. De synlige er lovverket, plantekster, plantegninger, veiledere, planavdelingenes nettsider og annen offentlig kommunikasjon. De usynlige er blant annet plankontorenes og politikkens diskurshegemoni, gittheter, tenkemåter, fordommer, moral, estetikk, begjær, allianser, nettverk og personlige erfaringer med mer.

For øyeblikket er det stor (ungdoms) aktivitet rundt boligpolitikken (Ny boligplan), mens vi ikke diskuterer at samfunnsplanlegging opprinnelig var ment å temme markedsliberalismen og sikre alles velferd. Forskningen viser at planpolitikk og planlegging domineres av kapitalinitierte planer, for eksempel på boligområdet. Kanskje er det naturlig når vi lever under en kapital-parlamentarisme (Jürgen Habermas), og når kunnskapspolitikken ensidig fremmer neo-empirisisme («faktas klare tale») relatert til effektivitet, marked og profitt – fremfor plankritikk og kunnskap om sosiale behov, livsformer eller livsfaser.

URPLANs hjemmeside har mange innspill omkring planpraksis og teori, men poenget er at enhver institusjonell praksis – også forskningen – har umerkelige usynligheter som er med på å forme tanke- og handlemåter og predisponere forståelser og praksis. I planlegging er en av disse kreftene lovens usynlige effekter som tenkemåte og praksis. Å arbeide ut fra «planlovens objektivitet» predisponerer for å se for eksempel sonering som et svar på menneskers «naturlige» ønsker om rasjonelle bevegelser (tid) og en menneskelig skala (rom). Plan- og bygningslovens spatiale dispositiv sikrer at disse perspektivene får hegemoni, og at funksjon, form og ensformighetens estetikk²⁰ determinerer forståelsen av livet på stedet og de sosiale feltene som tilbys.

Den manglende forståelsen av hva forskjellighet er som levd praksis, og hva som er kreftene i viljen til forskjellighet (livets vitalisme²¹), merkes i planlegging kanskje tydeligst i relasjon til kommunikasjon og deliberasjon med offentligheten. De mange nyansene som kommer fram i medvirkningsmøtene er forskjeller som ikke innfris, og det skaper en følelse av urettferdighet – for det oppleves som en undertrykkelse av «mine» behov og «min» erfaringsbaserte kunnskap.

Plan- og bygningsloven viser at politikken og planpraksis får makt gjennom – og legitimeres via – loven. Slik må det være, mener de fleste. Jussen ses som en trygghet for borgerne om rettferdighet og som et redskap for å sikre samfunnets styringsmakt. Jussen blir den «objektive» diskursen i konflikter, og den oppfattes som overordnet maktspillet og de institusjonelle strukturene som gir makten form. Virkeligheten er, som vist, en annen:

• Planloven er maktens juss og fungerer ikke som en forpliktelse til likhet for loven.
• Politikken har, som nevnt, dispensasjoner som et verktøy og kan gjennom disse – og gjennom administrative reguleringer av eksisterende lover og vedtak – ekskludere politisk uantakelige planer og samtidig fremme politiske særinteresser (for eksempel Fosen-saken i relasjon til en markeds­tilpasset klimapolitikk).

Den umulige rettferdighet – en fundamental problematikk

Filosofen Jean-François Lyotard sier at en strid «ikke kan avgjøres rettferdig, ettersom den mangler en domsregel som kan anvendes på begge argumentasjoner».²² Det finnes dermed ingen mulighet for rettferdighet – så hva gjør vi da? Hvordan kan vi arbeide med en «urettferdig rettferdighet»? Gjennom tvang, kompromiss, samtykke eller midlertidige beslutninger?

I stedet for, som politikken, å bruke jussen i jakten på en «rettferdig ulikhet» samtidig som retorikken hevder at det finnes en «likhet for loven» i et demokrati, må første premiss være å diskutere hvordan vi kan arbeide med det forholdet Lyotard antyder: at vi kun får «en urettferdig rettferdighet».

Isabelle Stengers sier at vi mangler «en aktiv sunn fornuft» i samfunnene, som tar hensyn til at folk som oftest er «uvitende» i forhold til en konkret sak og derfor rådville. Vi mangler rom for grubling, sier hun. I grublingen aktiviserer mennesket «sansen for viktighet», kan «utvide forståelsen» og «aktivere ordene», slik at både nytenkning og ettertenksomhet kan bli en effekt av en felles grubling. Slike prosesser vil utfordre «tingenes selvfølgelige orden», men vi får heller «ikke noe felles uten å skape det sammen».²³

Utgangspunktet må være at vi er del av «språkspill» (Lyotard), som kan være både forførende, kunnskapsutviklende og ekskluderende. Et lokalt fellesskap kan selv treffe beslutninger, noe som imidlertid er uantakelig for det representative styresystemet. Hvis vi tar Karlsrud-prosessen som eksempel, viser den²⁴:

• En plan- og medvirkningsprosess som er strukturert som en styringsprosess, med uformelle forhåndsmøter med investorer og eierinteresser, og som skal sikre byen politisk kontroll over arealplanen.
• En prosess med en (forventet) strid omkring kommunens fysisk-funksjonelle plan (sonering, stasjonsnærhet) og den manglende borgerinnflytelsen, mens investorens profitt-hensyn (tetthet) og NIMBYismens eiendomsverdi-interesser har vunnet fram.

To forhold trer slik sett fram: (a) rettferdighet, demokrati og plantiltak vil alltid være et konfliktområde, og (b) markedspolitikken behersker feltet for hvilke saker, konflikter og tilleggsforslag som vinner fram.

Det behøver ikke være slik. Den (selv)kritiske dialogen kunne starte med erkjennelsen av at «vi kan ikke få rettferdighet, for rettferdighet er alltid en urettferdighet mot den andre». Dette er et vilkår, og dermed en grunnleggende premiss, som gjør at man seriøst må diskutere hvordan man kan arbeide med «en uunngåelig urettferdighet».

Filosofien har noen svar: å bygge på «bottom-up civil-society-centred initiatives»²⁵ og å starte med erkjennelsen av at en beslutning ikke kan være en endelig beslutning – alene av den grunn at vi vet det alltid kommer nye beslutninger. En beslutning er, med Martin Heideggers ord, en «de-cision», «a decision to decide».²⁶ Og ikke annet.

Om vi bare skulle ta demokratiets og rettferdighetens problematikk inn over oss, må planpolitikk og planlegging som praksis tenkes på nytt, og det må skje et skifte i perspektiv bort fra «endelighet» – troen på finale beslutninger – og mot temporalitet. Ikke bare av hensyn til striden, men også fordi det finnes «mange fremtider» i vente, og fremtiden alltid er en annerledes kontekst for beslutninger.

Det må derfor arbeides med prosessene fremfor beslutningene, slik plan- og bygningsloven fordrer. I prosessene kan det arbeides med hvordan vi etisk og kunnskapsbasert fatter beslutninger i en verden i forandring. En beslutning kan ikke være universelt rettferdig, men den må være en beslutning som ikke blokkerer fremtidens kreativitet og nytenkning.

Avslutning

Retorikken endres, men ikke strukturene. Planlovens minimalistiske forståelse av demokrati endres kanskje i retning av å effektivisere maktrelasjonene, men ikke i retning av å gi rom for deliberasjon gjennom en «grublende» og dermed stridig dialog. Fosen-saken og mange andre saker viser hvordan lokal planlegging ender som maktpolitikk, og planloven sikrer ikke borgerne mot det demokratiske underskuddet. Tvert imot fremmer den det. Sakene som er nevnt viser at medvirkningens vilkår er at prosessen gir makt til maktposisjoner – makt til de få.²⁷

Planpraksis og planleggingens utfoldelsesrom er underordnet politikkens politisering av den. Det forhindrer at planlegging kan være eksperimenterende, kritisk eller invitere offentligheten til en (selv)kritisk dialog om fremtiden og nåværende planers fremtidseffekter. Planleggere kan heller ikke insistere på sin faglighet og si «denne planen eller beslutningen kan vi ikke støtte ut fra vår faglige kunnskap», dersom den undergraver politikkens interesser.²⁸ Den kritiske terskelen for offentlig medvirkning er hvordan en diskursmakt utenfor deres rekkevidde «kodifiserer en viten». Derfor bør planforskningen også sette søkelys på «hvordan man iscenesetter, behersker og kontrollerer den sosiale konfliktualiteten»²⁹ gjennom jussen, retorikken og hegemoniske diskurser.

Konfliktene ved og om Fosen viser også at borgerlig ulydighet møtes av statens voldsmonopol. Plan- og bygningsloven skal sikre politikken en forvaltningsmakt (for eksempel gjennom verktøyet som omtales som juridisk bindende planer), men politikerne kan selv «endre kartet» dersom de ønsker det – for eksempel gjennom dispensasjoner.

Ideelt sett burde offentlig medvirkning være den plattformen hvor samfunnet iverksetter en demokratisk dialog om tiltak, basert på kunnskapssamfunnets analyser av landskap, miljø, sosiale forhold og de gode og dårlige kreftene i tiden – med omsorg for hele befolkningen og fremtiden.

Der planlegging i politikkens retorikk, gjennom jussen og beslutningene, skaper forutsigbarhet og sikrer styringskontroll gjennom vedtakenes permanente effekt, anvendes medvirkning til å sikre planpolitiske interessers legitimitet. Konsensus eller samtykke gir makt – men ikke medinnflytelse.³⁰ Når planloven anvender begrepet «medvirkning», er det ikke i tråd med det som det egentlig skal gi rett til, nemlig deltakelse for alle berørte parter. Det iscenesetter snarere et demokratisk underskudd i medvirkningen. Samtidig viser planforskningen at kapitalen har fått økende innflytelse.³¹

En annerledes form for planlegging er mulig³², og mange har vist at andre former for styring av samfunnet gjennom dialog er mulige (se bl.a. Jürgen Habermas, Patsy Healey, Simin Davoudi, Chantal Mouffe og Jean Hillier). Konflikter er normalen i et demokrati, fordi den grunnleggende kraften i samfunnet og politikken er antagonismen.³³ Innflytelse er å lære å stå i konflikten-i-forskjellighet og dermed i den permanente strid. Prosessen «beslutter» – ikke en suveren politisk beslutningsmakt.

I Norge ses digitalisering som et vesentlig tiltak for å forbedre medvirkning og demokrati, men erfaringen fra Karlsrud er at plan- og bygningsetaten bruker mye energi på å besvare henvendelser, samtidig som (a) sterke kapitalkrefter og organiserte aktører med maktrelasjoner får direkte møter med etaten og/eller byråden, og (b) faglig begrunnet kritikk av planen besvares med at problemstillingene «allerede er tenkt inn i planen» og i de initiativer og vedtak kommunen og etaten har fattet.

Mer enn 30 års kritikk av den offentlige planprosessen har flyttet veldig, veldig lite – som et komma i en 500 siders tekst. Og det kan knapt forventes annet, når Oslo kommune selv klargjør: «Det er lett å forveksle medvirkning og medbestemmelse.»³⁴

Heller ikke på Karlsrud er planprosessen styrt av viljen til (selv)kritisk dialog og deliberasjon, men er en prosess fylt med politisering, kapitalstrategier, taktikkeri og implikatorisk retorikk. Det er en demokratisk og prosessuell upålitelig prosess, hvor maktrelasjoner – posisjon, allianser, taktikk – betyr alt.³⁵

Vi kommer ikke videre, fordi vi ikke skal komme videre.

---

Noter

1. Se Isabelle Stengers (2022) ‘En aktiv sunn fornuft? Lesning av Whitehead i oppløsningens tid’, Moss, H//O//F. ↩︎
2. F.eks. Marit Aure et.al. (red) (2015) ‘Med sans for sted. Nyere teorier», Oslo, Fagbokforlaget. ↩︎
3. F.eks. Anniken Førde et.al. (red) 2012) ’Å finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyser’, Oslo, Akademisk forlag. ↩︎
4. Tom Nielsen (2008) ‘Gode intentioner og uregerlige byer’, København, Arkitekturens Forlag, s. 14 & 67. ↩︎
5. Om loven gjelder alle boliger skal de ha tekniske løsninger i adkomsten (heis) og i boligen (dørbredde, hjelperedskaper i rommene). En annen type utfordring er at investorer og kapital vil hevde ‘universell utforming’ betyder dyrere boliger, og boligene vil nok kreve subsidier for at man kan ha råd til å bo der, hvilket blir en kommunal oppgave. ↩︎
6. Dette er samtidig et dominans-system som behersker hvilke sanseligheter og utfoldelsesbetingelser som kan fremmes i planer, og hvilke livsformer mennesket må innordne seg. ↩︎
7. Når Stortingspolitikkene ikke ønsker å respektere en høyesterettsavgjøring (Fosen saken), når de regjerer gjennom dekreter (korona), når kommunene dispenserer fra loven om bygging i strandsone, og når Stortinget hele tiden flytter målene for CO2 reduksjonen, så viser det at lovverket og juridisk bindende beslutninger ikke automatisk gjøres gjeldende i den praktiske politikk. ↩︎
8. En selv-opplevelse: For mange år siden søkte en moske i Oslo om at få kalle inn til bønn med en styrke på 70 desibel (de hadde 40). De fikk avslag. Den grep en beboer, der hvor jeg bodde, og fikk målt den lokale kirkeklokkes styrke. Den var 90 desibel (om jeg husker rett). Han søkte da om at dette skulle reduseres til 40 desibel, men fikk avslag. Begrunnelsen var at 90 desibel var ‘tradisjon’ og ‘kultur’. Planpolitikk som rasisme? ↩︎
9. Min inspirasjon er her Ben Golder & Peter Fitzpatrick (2009) Foucault’s Law, London, Routledge. ↩︎
10. Se Benedikte Moltumyr Høgberg og Hans Petter Graver. ↩︎
11. Se f.eks. Paul Rabinow ’French Modern. Norms and Forms of the Social Environment’, Chicago University Press, og Steen Gromark ‘Fängslande Arkitektur. Om den disiplinära boplatsens födelse i franskt 1800-tal’, Byggforskningsrådet. ↩︎
12. «Stedskunst» i Terje Forseth (red) (1994) Det gode sted, Oslo, Universitetsforlaget, s. 87. ↩︎
13. Vi forsøkte å gi inspirasjon til å ’krysse grenser’ i projektet ’Byens rum’ 2008-2010 organisert av Helle Juul, Juul & Frost Arkitekter, og finansiert av Realdania.
    Se f.eks. Byens Rum. ↩︎
14. Bernard Stiegler sier i boken ‘For a New Critique of Political Economy’, Cambridge, Polity, 2010, at i oljeland som Norge har politikkene oppgitt ethvert klimamål, og derfor satser de på maksimal profitt av olje- og gassproduksjon, så lenge det kan la seg gjøre. For politikere er det ikke verd å tale om en fremtid, for de kan ikke lengre sikre den. ↩︎
15. For en vitalistisk kritikk av forståelsen av byen se Jonny Aspen & John Pløger (2015) ‘Den vitale byen’, Oslo, Spartacus forlag. ↩︎
16. Alain Badiou (2007) Grundrids af metapolitikken, Aarhus, Slagmarks Skyttegravsserie, Jürgen Habermas (2023) Offentlighetens nya strukturomvandling och idèn om deliberativ demokrati, Falun, Daidalos. ↩︎
17. Karlsrud ut av Kommuneplanen som Fortettingsområde (accessed 23.06.25). ↩︎
18. Høyhuse er ikke populære i Skandinavien. Hvor skal vi starte debatten? Med de lovgitte sol og lyskravene? De er viktige om de er vitensbaserte, og hvor går grensen for andre prioriteringer. I mitt 1950talls byggeri mister 1.etasje beboerne daglig 3-4 timers sol på grunn av blokkene på den andre siden av gaten (4 etasjer). Det som er rettferdig for noen er urettferdig for andre. ↩︎
19. En av gatene i området (Kåres vei) er nå lukket for gjennomkjørings trafikk. Det fikk beboerne igjennom gjennom å bruke mediene til å vise selv-konstruerte undersøkelser (totalt fake) og selv-iscenesatte ‘trafikk-kaos’ bilder. MDG hoppet på vognen og fikk et trafikk-forbud vedtatt. Nå er det parallellgaten som kommer til å henge på trafikkmengden. ↩︎
20. Den danske serie ‘Er der en arkitekt til stede?’ har et budskap: ‘bygninger skal tale sammen’. Dette er å hevde det finnes en dansk arkitektur-identitet, en homolog dansk estetikk og en etnosentrisk verdiorientering. ↩︎
21. Se Jonny Aspen (2025) Byen som erfaring, Oslo, Cappelen Dam, Aspen & Pløger (2015) Den vitale byen, Oslo, Spartacus forlag. ↩︎
22. Se note 18, s. 7. ↩︎
23. Isabelle Stengers (2022) En aktiv sunn fornuft? Lesning av Whitehead i oppløsningens tid, Moss, H//O//F, sitater s.11 til 17 & 219. ↩︎
24. Se John Pløger (2021) Politics, planning, and ruling: the art of taming public participation, International Planning Studies, 26:4, 426-440. ↩︎
25. Chantal Mouffe (2022) ‘Towards a Green Democratic Revolution’, Verso, p.67. ↩︎
26. Jay Lampert (2018) The Many Futures of a Decision, London, Bloomsburry, s.11. ↩︎
27. Å tale om ’universell design’ betyder f.eks. leilighets typer med større dører, alarmsystemer, tekniske løsninger for funksjonshemmede, større rom, heiser i alle fler etasjes bygg med mere. Det blir en dominant ensliggjøring av form, funksjon og estetikk som begrepet vel egentlig vil gjøre opp med?  ↩︎
28. Det er vel ved å være anerkjent at politikere hører på argumenter og viten som understøtter deres egen posisjon og viten. De lytter ikke, for at lytte er å bli i tvil. ↩︎
29. Lars-Henrik Schmidt (1986) Vetandets politik, Stockholm, Symposion Förlag, s. 14. ↩︎
30. Se f.eks. Jean Hillier (2002) ‘The Shadows of Power’, London, Routledge. ↩︎
31. Nils Aarsæther et.al. (red) (2012) ‘Utfordringer for norsk planlegging’, Oslo, CappelenDam. ↩︎
32. Det finnes masser av inspirasjon omkring ‘hvordan’: F.eks. Patsy Healey (2010) ‘Making Better Places’, Palgrave, Jean Hillier (2007) ‘Stretching Beyond the Horizon’, Ashgate, Chantal Mouffe (2022) ‘Towards a Green Democratic Revolution’, Verso. Ikke tilfeldig det er kvinner som har forandrende ideer. ↩︎
33. Chantal Mouffe (2013) Agonistic. Thinking the World Politically, London, Verso. ↩︎
34. Hanne Marte Furset i ByplanOslo, 07.11 2018. ↩︎
35. Det er f.eks. den politiske ’opposisjon’ i Byrådet som støtter aktivt opp om de lokale eierinteressers interesser, selv om denne opposisjon selv var med til å beslutte planen. ↩︎