Publisert

Renessanse for Planen?

Av Jon Paschen Knudsen, førsteamanuensis ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon, Universitetet i Agder

Photo by Danika Perkinson on Unsplash

Plan kan være så mangt. I det daglige tenker vi mest på det som en gjennomtenkt måte å styre og organisere virksomhet på. Faglig knytter vi det ofte til offentlige og private arenaer der det eksisterer spesielt planfaglige prosedyrer for beslutningstaking og iverksetting. Ideologisk setter vi ofte plan opp mot marked. Det er i den siste mening jeg skal diskutere det her, og anledningen er en nylig utgitt bok om en av norgeshistoriens store planideologer, Ole Colbjørnsen, mannen som sammen med Axel Sømme i 1933 for egen regning skrev det legendariske programmet «Hele folket i arbeid!».

Ole Colbjørnsen var fra Sørlandet, og det samme er hans biograf, Helge Røed, som nå altså har begått boka om «Ola tiltak», som Colbjørnsen ble hetende på folkemunne. Programmet som Colbjørnsen og Sømme forfattet i mellomkrigstiden kom til å bli Arbeiderpartiets kanskje viktigste middel til makt og verktøy for styring av det norske samfunnet fram mot annen verdenskrig. Det la også mye av grunnlaget for det fellesprogrammet den første etterkrigsregjeringen ble tuftet på, og på den planoptimismen som preget norsk politikk siden.

Nå var for så vidt ikke omvendelsen fra troen på marked til troen på plan som styringsinstrument særnorsk. I så godt som alle samfunn ble tilliten til markedsøkonomi og liberalisme kraftig svekket etter krakket på New York-børsen i 1929. Politisk førte dette også til en krise for den vestlige formen for demokratisk styring. Nye økonomiske modeller, som i større grad vektla staten og det offentlige som regulerende og fordelende aktører i økonomien, ble også utviklet og prøvet ut. Dette gjaldt også i USA og i de av de europeiske landene som fortsatt hadde et demokratisk styresett.

Plan trumfet marked. Og i Norge som i mange andre land levde denne forestillingen til langt opp mot vår egen tid. Den nyliberale vendingen kom mot slutten av 1970-tallet. I Storbritannia ble den båret fram av Margareth Thatcher, i USA av Ronald Reagan. Akademisk var det den såkalte Chigaco-skolen med Milton Friedman i spissen som løftet arven etter Adam Smith. Men, så sent som i 1982 uttalte arbeiderpartipolitikeren Einar Førde at å gjenopplive børsen var som å bære havre til en død hest.

Markedet invaderte etter hvert de fleste av planens domener. Planregimene skulle ideelt sett avvikles og økonomien dereguleres. Måtte vi enda planlegge, skulle vi gjøre det ved å herme markedets rasjonaler og belønningssystemer. Dette ble et paradigme i seg, kalt New Public Management (NPM). Noen av de ivrigste NPM-forkjemperne var selv sosialdemokrater: Tony Blair i Storbritannia og Gerhard Schröder i Tyskland, Jens Stoltenberg, Egil Bakke og Tore Tønne i Norge. De klassiske sosialdemokratiene ble ideologisk sett spist innenfra. Hos oss begynte dette under Gro Harlem Brundtland. Arven kjemper Jonas Gahr Støre tungt med.

Utviklingen kunne registreres på flere nivåer. I kommunene artet den seg blant annet ved at det offentliges grep om arealplanlegg og bebyggelsesutvikling endret seg fra å være motor og sekretariat for felles initiativer og visjoner til å holde postkasse for private reguleringsforslag.

Men nå hevder stadig flere observatører at vi beveger oss inn i en post-NPM fase. Den markedsliberale vendingen skaper styringsutfordringer, økonomiske skiller og byråkratiske påhitt som får forskere og ideologer til å lete etter alternativer.

Det er da Støre med ett ser lysere på det, ifølge et lengre intervju med Klassekampen lørdag 25. august i år. Oppgjøret med nyliberalismen står for døren, og styringsoptimismens fane kan igjen reises, skal vi tro partilederen. Inspirasjonen henter han fra boka om Colbjørnsen og om hvordan han løftet planens orden inn til avløsning av markedets rot.

Det er for Støres velbefinnendes skyld lov å håpe at han rett. Men la oss også merke oss at han ikke kaster seg rett på ønsket om mer plan. Det han etterlyser er mer politikk ut fra en diagnose om at økonomien kan og bør styres politisk. Dette siste var også Colbjørnsens budskap. Men utfordringene i mellomkrigstiden var andre enn dem vi har i dag. Det kan også vise seg at redskapene for å nå felles mål – dersom slike kan defineres – også vil være andre enn dem vi kjenner fra før. For så langt har vi ikke sett noen ny John Maynard Keynes på arenaen, d.v.s. en arkitekt som kan gi oss samlet ramme for hvordan en ny politisk-økonomisk samfunnsorden kan etableres og omsettes til politisk handling.

Referanse: Helge Røed (2018): Ola Tiltak. En biografi om den politiske strategen Ole Colbjørnsen.Oslo: Gyldendal